Min sentimentale årstid

Tiden går i noenlunde passe tempo. Det er ikke til å unngå å se omkring seg at vi er i en overgang til min favorittårstid - vinteren. Men den er her ikke enda, og nettopp denne overgangen kan gjøre meg litt sentimental. For eksempel det faktum at en sommer er vel overstått, en sommer som for min del var en av de bedre sett i forhold til tidligere år. Jeg var på hytta i Finnmark sammen med familien min, og taklet miljøforandringene og omgivelsene godt. Som noen av mine bekjente der nordpå vet, så gikk jeg på en 'smell' i ferien min i fjor. Også da var jeg på hytta i noen uker, og den siste uka forsvant jeg gradvis lenger og lenger inn i et angstanfall som ikke ville ta slutt. Dagene og nettene var et mareritt, og jeg hadde store smerter i kroppen, og rent mentalt så fungerte jeg ikke til daglige gjøremål, som for eksempel det å ta seg en dusj. Det kom til et punkt at jeg ble kjørt til legevakta i Vardø, og der ble jeg i to døgn. Jeg møtte en hyggelig og dyktig lege, jeg hadde mange gode mennesker rundt meg som hjalp til så godt de kunne med realitetsorientering og mye annet som mat og god søvn.

Men det var rart. Vardø er et lite sted, og jeg tenkte at nå vet hele byen hva jeg sliter med. Nå ser de ned på meg. Nå kan jeg ikke vise ansiktet mitt der ute uten at folk tenker negativt om meg. Oppholdet på legevakta endte med at denne legen ordnet med flybillett og ledsager tilbake til Trondheim, tilbake til en psykiatrisk avdeling jeg hadde blitt skrevet ut fra noen uker før ferien. Ledsageren var en veldig hyggelig kvinne som jeg hadde sett utallige mange ganger før i bybildet, men aldri snakket med før. Vi kom oss raskt ned, og hun raskt nordover igjen. Hvis noen av de menneskene som de dagene tok seg av meg leser dette, så kan jeg ikke annet enn å gi dere min takknemlighet.

Nå er det gått ett år og vel så det, og her sitter jeg i den fine lille leiligheta mi på Bakklandet. Jeg har vokst mye på dette året. Mye av tiden går til behandling av angsten, samtaler og medisiner. For jeg tar en god del medisiner for mine vanskeligheter. Det har sine fordeler, og det har sine bakdeler. Jeg tror de gjør meg litt bedre rustet til å mestre livet, men bivirkninger er ikke til å unngå. Noen dager gleder jeg meg til at kvelden skal komme, slik at jeg kan ta sovemedisinen. Ettermiddagene kan føles som en evighet av ventetid, men jeg må ha troen på at det å ta riktig pille til riktig tid er en vesentlig viktig faktor for å kunne dra nytte av denne typen medisinbruk. Jeg har dager der jeg kan fungere godt uten å kun tenke på neste pille, og de dagene kan jeg like så godt sitte alene med meg selv og nyte følelsen av det å være avslappet. Det er rett og slett timer der jeg ser lyst på den livserfaringen jeg har gjort meg, og tenker at jeg kan klare det jeg ønsker her i livet bare jeg legger litt innsats i det.

For ingenting i livet mitt kommer av seg selv, det være seg det positive, og det negative. Så har vi denne tiden som er akkurat nå, den som hverken går for sakte eller for raskt. Sommeren som har lagt igjen gode minner hos meg.. julen som stadig dukker opp overalt.. mørket.. kulden. Jeg må fortsette å reflektere over det positive jeg oppnår med det å 'stå i det'. Ingenting varer evig, selv ikke angstanfallene eller sorgen over de ønsker som ikke blir oppfylt.

Jeg har skrivingen som en terapi for meg, og som samtidig opptar mye tid hver dag. Jeg deler mye av meg selv ved å skrive denne bloggen. Som tiden går så kan jeg erkjenne for meg selv at jeg har rett til å kunne sette spor etter meg uansett hvor jeg er. Jeg kan få være meg selv hvor enn jeg er, hvem enn jeg er sammen med. Jeg kan få le og grine, jeg kan sitte i i forsamlinger og snakke høyt og lenge, jeg kan holde kjeft om jeg ønsker det uten at det blir en ulempe for meg eller noen andre. Jeg er et godt menneske som også fortjener å ha det bra. Jeg er utrolig glad i andre mennesker. Jeg trenger ikke å hige etter det å bli bedre som menneske, men det jeg kan våge å satse på er at jeg skal få det litt bedre. Jeg kan skape dagen i dag akkurat slik som jeg selv ønsker den skal være, og jeg har mye jeg etterhvert vil fylle livet mitt med, og det er enda ikke noen grunn til å få panikk over alle år som er forsvunnet i sykdommers navn. Faktisk så tror ofte at jeg er sterk nok til å kunne overleve selve livet!

2 kommentarer

Line

05.11.2013 kl.20:21

Ja, du har rett til å sette igjen sport etter deg Marianne. Og mangle flere dype spor også! Får litt vondt av deg kjenner jeg, fordi følelsene og tankene du kommer med er så gjenkjennelige. Men du klarer å se det på en litt mer positiv måte, og det tror jeg er kjempe viktig. For slik du beskriver her og måten du ser på livet nå, tror jeg gjør at mange mange av dine drømmer vil komme til å gå i oppfyllelse etter hvert. Jeg blåholder selv på dette håpet. Håpet om å få det slik jeg ønsker, eller i hvert fall noe av det.

Masse masse klemmer sendes din vei! Kjenner det er en stund siden jeg har fått gitt deg en ordentlig klem også, så si ifra om du er i nærheten eller vil møtes å ta en kaffe eller noe en dag :) <3

Sham

26.11.2013 kl.05:39

Dette var et inspirerende innlegg. Fordi til tross for utrolig såre vanskeligheter har du så mye håp! Og tenker så mye positivt!

Jeg var på et rehabiliteringsopphold og der fortalte overlegen, Eirik Fisman, om hverdagens helter.

Vet du Marianne? Du er en av dem!

Det finnes slike helter som redder andre mennesker og hjelper dem, men jeg tror faktisk at det er mye viktigere å redde seg selv først - derfor er de som redder seg selv eller prøver så hardt de kan å redde seg selv, de største heltene! Det å klare å komme seg gjennom dagen uten å falle sammen krever enorm styrke!

Stå på og fortsett å være så tøff!

Denne angsten banker du bare ned! ;)

Og ja, alle mennesker setter spor etter seg. Men velsignet er de som setter positive spor etter seg og inspirerer andre mennesker! Du ER et flott menneske, dine spor blir tatt godt vare på skal du se <3

Med stor tro på deg sender jeg mine varme hilsener og gode klemmer til deg <3 :)

Skriv en ny kommentar

Marianne

Marianne

28, Trondheim

Hei! Velkommen til bloggen! Skriver usammenhengende om livet på godt, og jævla vondt. Kanskje du finner noe du kan like, muligens ikke - uansett forsøker jeg skrive ned motiverende ord for meg selv, og har troen på "the power in the written word" Legger litt sjel i alt jeg skriver, og alle bilder er tatt av meg. Lurer du på noe som ikke egner seg i kommentarfeltet kan du kontakte meg på mail: Marianne_hal@yahoo.no

Kategorier

Arkiv

hits