Duften av drømmer

Jeg fant en parfymeflaske i dag. Tom var den dog, men lukten var der. Den samme duften som den bar da jeg kjøpte den for snart ti år siden. Det var den dagen da jeg fikk lappen. En kald høstdag i Vadsø. Snøen hadde lagt seg på bakken, og jeg var veldig nervøs under førerprøven, men jeg fikk det til. Allerede da hadde jeg bestemt meg for å flytte fra Finnmark, starte voksenlivet mitt et annet sted. Trondheim. Jeg var i lykkerus da jeg gikk ut fra biltilsynet og ned til sentrum, og tenkte at jeg like godt kunne belønne meg selv med litt shopping, og det ble til at jeg dro på parfymejakt, og kjøpte denne flasken med en sterk duft av.. et eller annet. Jeg kan huske at jeg ville ha en voksen duft, en som ikke var så yndig, på en måte. Jeg kan også huske at jeg kjøpte meg en svart ullkåpe den dagen - en 'classy' sofistikert svart ullkåpe, og den satt som et skudd! Jeg kom meg omsider hjem til Vardø, og etter å ha mottatt skryt av familien var veien kort ned til garasjen der bilen stod - bestefars lille, grønne Hyundai. Besteforeldrene mine var veldig glade i å ta seg bilturer i sommerhalvåret, og når de stod parkert på diverse steder var de ivrige sigarettrøykere. Lukten av røyk satt dermed godt inni bilen. Da jeg satte meg inn i bilen alene for første gang tok jeg fram parfymeflaska og sprutet godt omkring meg. Mye mulig ble det litt for meget, men en ting er jeg sikker på - en wonderbaum hadde ikke gjort susen på samme gode måte. Slik er det - den gamle duften vekket gode opplevelser, detaljert nok til at dette blogginnlegget kune blitt veldig langt. Tiden etter denne dagen gikk til å planlegge flyttinga sørover. Litt praktisk, mye mentalt. Voksenlivet, hvordan det skulle leves. Hva skulle jeg ta meg til i Trondheim, foruten å leve sammen med søstra mi, som allerede hadde bodd der ei lita stund. Mulighetene - hva var de? Ville det i det hele tatt gå bra med meg der nede på noen måter?

 

Nå har jeg bodd i trønderhovedstaden i snart ti år. Jeg er blitt voksen, tjueåtte år. Jeg føler meg voksen nok til å innrømme at jeg er voksen. Alt har ikke gått på skinner disse årene. Jeg har utfordringer som folk flest. Drømmene er ikke blitt oppfylt. Jeg er ikke så lykkelig som jeg trodde jeg ville bli. Gresset var ikke grønnere på den berømmelige andre  siden. Angsten og depresjonene fra tidlig ungdom var slettes ikke blitt et lukket kapittel. Et sterkt inngrodd følelsesliv fikk sin blomstring, også her nede. Jeg måtte slutte i min første jobb, som jeg hadde på et institusjonskjøkken. Innleggelser og medisinering. Ei årelang mølle av diverse former for behandling er gått, og her sitter jeg og skriver litt om det. Mine nærmeste, de som jeg oppriktig våger å blottlegge meg for, kjenner til historiene mine. Men de fleste av dere gjør det ikke. På mange områder skammer jeg meg over meg selv for at jeg ikke er kommet meg litt lengere av sted i voksenlivet. Jeg har ikke hus og mann. Ikke penger på bok, ikke egen bil engang. Jeg sitter mye alene og dagdrømmer om andre tilværelser. Jeg spretter ei flaske vin midt i uka for å se om lengselen vil ende i sjakk. Jeg har den forbannede tristheten og misnøyen over egne prestasjoner - lite av det jeg gjør er godt nok i egne øyne. Dagene går langsomt. Jeg undrer meg mangt over hvordan andre tilsynelatende komfortable mennesker mestrer det å leve godt. Hva de har av egenskaper som ikke jeg har. Jeg kommer ofte til den konklusjon at de sansynligvis har fått sine goder servert på fat av sølv, at det bare er meg som har vært salig uheldig.

Men -  Jeg tar meg selv noen hakk sammen. Jeg kommer til det nullpunkt der jeg kan stille meg på samme verdinivå som mine medmennesker. Fuglene vite hvordan man kan beherske seg og ta inn over seg at man virkelig er fin og bra nok for universet. Jeg er ikke et offer. Det er ikke mer synd på meg enn andre. Jeg har gleder i massevis, og de er spredt over alt, i hjertet.. i lengselen.. i faenskapen. Jeg har en håndfull med gode venner. Jeg har en familie, ja, en stor familie som lever på samhold, og selv om jeg er voksen, så er jeg barn av mine foreldre. Jeg har god mat på bordet hver dag. Jeg har en jobb. Jeg kan få alt jeg måtte ønske, bare jeg ønsker det så forbaskade godt nok til at jeg kan 'go for it'! Jeg vil aldri komme til å ende opp som statsminister, sansynligvis ikke du heller. Jeg kan akseptere at angsten vil være der i den grad den ikke tar livet av meg. Jeg er deppa, ja, men jeg må også ta inn over meg at det finnes forløsninger i massevis, også på det. Jeg vet at mye handler om å våge å gi slipp på det vanskelige, og våge åpne øynene mot nye konstruktive utfordringer. Satse og 'gutse', se at man ikke er så mutters alene med begrensningene sine. Jeg har dere, og det vil jeg alltid ha. Og dere har meg, alltid. Uansett hva vi stiller opp med for hverandre av omsorgsnivå - jeg tror vi alle har en hjerne som kan innstille seg på å komme overens med hverandres, og jeg tror at vi alle til et punkt har begrensninger nok til å ikke kunne få oppfylt våre syndige drømmer. Vi er alle sammen like ekle, men vi er også like fine og flinke til å på vår egen måte takle tilværelsen - livet - som jeg for min del ikke kan minnes å ha bedt om. Og jeg forblir her hvor jeg trodde at gresset var grønnere, fordi duften av.. et eller annet minner meg på noen drømmer som en gang våknet til liv.

 

7 kommentarer

KIA

23.10.2013 kl.20:54

Jeg er akkurat fylt 20 og jeg gråter hver eneste natt fordi det eneste jeg vil er å bli skuespiller. Midt under min forrige hovedproduksjon ble jeg psykotisk og innlagt i psykiatri, siden har det vært et år med mange prøvelser. Jeg gråter fordi jeg ikke kan se noen vei å nå alle de fargerike drømmene jeg har, men jeg gir ikke opp. Jeg prøver ikke hardt nok, i det hele tatt, men drømmen den er der fremdeles. Og jeg håper at jeg tør å prøve, at en eller annen mulighet byr seg.

Så hva er din største drøm? Hvis du satte økonomi og alt annet til side hva ville du gjøre? Kast deg ut i noe før det er for sent! :)

maria

23.10.2013 kl.21:19

Du skriv virkelig bra Marianne :-)

Marianne

23.10.2013 kl.22:59

Takk for det, Maria :)
KIA: Leit å lese det du forteller. Ønsker at du får realisert skuespillerdrømmen - og som du sier, at nye muligheter byr seg.
Min aller største drøm vet jeg ikke hva er. Økonomi er ikke en veldig stor faktor i drømmene/ønskene. Det å ha et stabilt liv ift egen helse er en drøm. :)

Line

23.10.2013 kl.23:50

Takk for nok ett veldig godt skrevet innlegg!

<3

Tine

24.10.2013 kl.12:22

<3 jeg er glad du dro til Trondheim, for ellers hadde jeg aldri blitt kjent med deg <3

Marianne

24.10.2013 kl.12:31

Takk selv, Line :)

Marianne

24.10.2013 kl.12:34

Tine <3 Er så glad for at jeg ble kjent med deg! Du er ei sprudlende ung dame som mange setter pris på! Klem ( Vet at du plages med ditt, men love you læll)

Skriv en ny kommentar

Marianne

Marianne

28, Trondheim

Hei! Velkommen til bloggen! Skriver usammenhengende om livet på godt, og jævla vondt. Kanskje du finner noe du kan like, muligens ikke - uansett forsøker jeg skrive ned motiverende ord for meg selv, og har troen på "the power in the written word" Legger litt sjel i alt jeg skriver, og alle bilder er tatt av meg. Lurer du på noe som ikke egner seg i kommentarfeltet kan du kontakte meg på mail: Marianne_hal@yahoo.no

Kategorier

Arkiv

hits