Æ veit itj æ næi!

En gang, et sted møtte jeg en kvinne i femtiårene. Det vil si, før jeg kom i direkte prat med henne hadde jeg overhørt ymse av hennes samtaler og uttalelser til våre felles bekjente. En faktor som gjenspeilet seg i hennes uttalelser var at hun mente hun ikke hadde begrep om noe. Ingenting. Sjelden kan noen få overhørte ytringer som "æ veit itj æ næi" og "æ begripe ingenting" gjøre seg så forståelige for en utenforstående. Dette kan nærmest defineres som en ideologi, og en slags holdning til tilværelsen. Hva vi fatter, og ikke fatter kan nok være angstfremkallende, og for min del blir jeg livredd jo mer jeg fatter. God innsikt i egen psyke kan for eksempel skape trøbbel, i den grad man ser hvor jævlig tingenes tilstand virkelig er. Et annet vesentlig eksempel kan jo være universet. Hva forstår jeg av det? Hva forstår denne kvinnen i femtiårene av det? Hvor mye burde vi forstå? Vel, jeg har sett stjernehimmelen. Den er svart med masse slags lysprikker, og stort sett kan jeg lykkelig la være å forstå noe særlig mer av den. Men, dæven gjør det meg redd når jeg først begynner å forstå meg på den! Jeg er ingen filosof, og takk for det! Jeg er nok mer mennesket som lever inni et klovnekostyme, en som svinser og svanser omkring i manesjen, omringet av byråkrati og storpolitikk, og intet annen misjon har enn å falle på rumpa i sølepytten, og forfjamset klø seg på hodet og lure på hva som gikk galt. Denne "ideologien", det å erkjenne med seg selv at en ikke har godt av å forstå, og grafse ved all verdens spørsmål og begreper, er noe jeg forsøker leve etter. Når jeg etterhvert kom i prat med denne intetanende kvinnen, så forstod jeg på henne at hun slettes ikke bar på noen angst av høy grad. Jeg lurer dog på om hun har det godt. Jeg har det iallfall godt i de stundene jeg sluntrer unna alt det alvorlige, det være seg hva som helst. Så la meg være en klovn til glede for meg selv og andre, en skapning som ikke orker bruke livet til å lure på hvorfor jeg sklir på bananskall etter bananskall etter bananskall!

Det er lenge siden jeg har blogget nå, foresten. Jobben tar mye energi, noe som jeg ser på som positivt. Jeg bruker mye tid til venner, og dessuten har jeg hatt besøk av familien min nordfra. Jeg fikk et speilreflekskamera hos moren min, så snart er jeg i gang med litt seriøs fotografering, og så videre og videre. Ingenting er fryd og gammen, men jeg holder koken, og tåler fortsatt litt motgang.

 

 

 

God sommer!

 

 

 



 

3 kommentarer

Line

17.07.2013 kl.20:24

Veldig bra skrevet Marianne! :)

Tror nok du har mye rett i det du sier her ja.

Klem til søte du <3

Ane

17.07.2013 kl.22:05

Så bra at du skriver igjen..."Jeg vet at jeg intet vet" vs "innsikt skaper smerte". Store og interessanne tema...du reflekterer mye over mangt. Og du er så intelligent. Fint bilde av deg, forresten. klem :)

Marianne

18.07.2013 kl.17:19

Takk Anevennen :) Line: <3

Skriv en ny kommentar

Marianne

Marianne

28, Trondheim

Hei! Velkommen til bloggen! Skriver usammenhengende om livet på godt, og jævla vondt. Kanskje du finner noe du kan like, muligens ikke - uansett forsøker jeg skrive ned motiverende ord for meg selv, og har troen på "the power in the written word" Legger litt sjel i alt jeg skriver, og alle bilder er tatt av meg. Lurer du på noe som ikke egner seg i kommentarfeltet kan du kontakte meg på mail: Marianne_hal@yahoo.no

Kategorier

Arkiv

hits