25.06.2014

27.04.2014

 

 

 


 


 


 


 


 


 


 


 


 


 




 

Kaster meg ut i bloggverden igjen med noen bilder fra en ganske fin tur jeg og Luri var på i dag. Det er med glede jeg kan fortelle at det går ganske så ålreit med meg for tiden. Har kvittet meg med mye dritt i det siste, og forsøker å fylle dagene med friske aktiviteter. Kroppen er kvikkere, og hodet henger med meg bedre enn det har gjort i vinter. Er litt glad for at menneskene rundt meg aldri gir meg opp, selv om jeg har dager hvor jeg er fullstendig trøstesløs og nekter å gå ut døra. Vanligvis, sånn de siste årene har jeg skrevet mye de dagene jeg sitter inne for meg selv, men nå har jeg null inspirasjon til slikt. Det er litt trist, fordi jeg liker å formulere meg med ord og få de nedskrevet - og nettopp dele de med andre. Kanskje har jeg ikke hatt plass til det i livet mitt de siste månedene.. vet ikke helt. Uansett så er jeg ferdig med å ligge å grine over akkurat det, selv om jeg så absolutt misliker det å være tom for ord. Framover tenker jeg at jeg skal fortsette med blogginga, legge ut bilder, vise venner og familie at jeg engasjerer meg i noe her i livet. Jeg tror jeg vil ha godt av det, og burde nok kaste fra meg de tankene jeg har om at jeg kun er søppel for omgivelsene. Håper jeg fortsatt har noen lesere igjen her da, for fine kommentarer er god næring, ikke sant?

 

Håper dere har det bra, og at alle holder hodet over vannet og kjenner at årstiden vi går inn i nå gjør ting litt lettere i hverdagen!

 

Vi blogges!

 

 

 

11.01.2014

 

Hei!









 

Vel, hva skal jeg si (?) Godt nytt år alle sammen! Jeg har hatt en lang pause fra alt, og pausen vil nok vare enda ei god stund. Mener og tror at det hele startet tidlig i desember, denne gangen. Kan vel si at jeg ikke har vært helt frisk de siste ukene - dermed skjermet meg veldig fra blogginga for å ikke komme til å skrive noe jeg senere kunne angret på. Denne helgen har jeg permisjon fra den psykiatriske avdelingen jeg har tilbringt de siste ukene ved. Jeg føler en ro jeg ikke har hatt så mye av i det siste. De lærde sier at kroppen min nå begynner å reagere med sløvhet forårsaket av all uro og påkjenninger den har vært igjennom. De nye medisinene spiller naturligvis også inn her. Har fått medisiner i form av sprøyter under denne innleggelsen, og er fortsatt spent på hva den vil gjøre meg av det som er bra, og de bivirkninger man må ta i betraktning av hvilket som helst medikament. Jeg tar dag for dag, men forsøker samtidig å tenke litt langsiktig - ha planer..  holde fast på håpet om å få ha et "normalt liv" igjen. Jeg har en del arbeid igjen å gjøre for å komme tilbake, og det får bare ta sin tid. 

 

Ta vare på hverandre, folkens!

 

 

Min sentimentale årstid

Tiden går i noenlunde passe tempo. Det er ikke til å unngå å se omkring seg at vi er i en overgang til min favorittårstid - vinteren. Men den er her ikke enda, og nettopp denne overgangen kan gjøre meg litt sentimental. For eksempel det faktum at en sommer er vel overstått, en sommer som for min del var en av de bedre sett i forhold til tidligere år. Jeg var på hytta i Finnmark sammen med familien min, og taklet miljøforandringene og omgivelsene godt. Som noen av mine bekjente der nordpå vet, så gikk jeg på en 'smell' i ferien min i fjor. Også da var jeg på hytta i noen uker, og den siste uka forsvant jeg gradvis lenger og lenger inn i et angstanfall som ikke ville ta slutt. Dagene og nettene var et mareritt, og jeg hadde store smerter i kroppen, og rent mentalt så fungerte jeg ikke til daglige gjøremål, som for eksempel det å ta seg en dusj. Det kom til et punkt at jeg ble kjørt til legevakta i Vardø, og der ble jeg i to døgn. Jeg møtte en hyggelig og dyktig lege, jeg hadde mange gode mennesker rundt meg som hjalp til så godt de kunne med realitetsorientering og mye annet som mat og god søvn.

Men det var rart. Vardø er et lite sted, og jeg tenkte at nå vet hele byen hva jeg sliter med. Nå ser de ned på meg. Nå kan jeg ikke vise ansiktet mitt der ute uten at folk tenker negativt om meg. Oppholdet på legevakta endte med at denne legen ordnet med flybillett og ledsager tilbake til Trondheim, tilbake til en psykiatrisk avdeling jeg hadde blitt skrevet ut fra noen uker før ferien. Ledsageren var en veldig hyggelig kvinne som jeg hadde sett utallige mange ganger før i bybildet, men aldri snakket med før. Vi kom oss raskt ned, og hun raskt nordover igjen. Hvis noen av de menneskene som de dagene tok seg av meg leser dette, så kan jeg ikke annet enn å gi dere min takknemlighet.

Nå er det gått ett år og vel så det, og her sitter jeg i den fine lille leiligheta mi på Bakklandet. Jeg har vokst mye på dette året. Mye av tiden går til behandling av angsten, samtaler og medisiner. For jeg tar en god del medisiner for mine vanskeligheter. Det har sine fordeler, og det har sine bakdeler. Jeg tror de gjør meg litt bedre rustet til å mestre livet, men bivirkninger er ikke til å unngå. Noen dager gleder jeg meg til at kvelden skal komme, slik at jeg kan ta sovemedisinen. Ettermiddagene kan føles som en evighet av ventetid, men jeg må ha troen på at det å ta riktig pille til riktig tid er en vesentlig viktig faktor for å kunne dra nytte av denne typen medisinbruk. Jeg har dager der jeg kan fungere godt uten å kun tenke på neste pille, og de dagene kan jeg like så godt sitte alene med meg selv og nyte følelsen av det å være avslappet. Det er rett og slett timer der jeg ser lyst på den livserfaringen jeg har gjort meg, og tenker at jeg kan klare det jeg ønsker her i livet bare jeg legger litt innsats i det.

For ingenting i livet mitt kommer av seg selv, det være seg det positive, og det negative. Så har vi denne tiden som er akkurat nå, den som hverken går for sakte eller for raskt. Sommeren som har lagt igjen gode minner hos meg.. julen som stadig dukker opp overalt.. mørket.. kulden. Jeg må fortsette å reflektere over det positive jeg oppnår med det å 'stå i det'. Ingenting varer evig, selv ikke angstanfallene eller sorgen over de ønsker som ikke blir oppfylt.

Jeg har skrivingen som en terapi for meg, og som samtidig opptar mye tid hver dag. Jeg deler mye av meg selv ved å skrive denne bloggen. Som tiden går så kan jeg erkjenne for meg selv at jeg har rett til å kunne sette spor etter meg uansett hvor jeg er. Jeg kan få være meg selv hvor enn jeg er, hvem enn jeg er sammen med. Jeg kan få le og grine, jeg kan sitte i i forsamlinger og snakke høyt og lenge, jeg kan holde kjeft om jeg ønsker det uten at det blir en ulempe for meg eller noen andre. Jeg er et godt menneske som også fortjener å ha det bra. Jeg er utrolig glad i andre mennesker. Jeg trenger ikke å hige etter det å bli bedre som menneske, men det jeg kan våge å satse på er at jeg skal få det litt bedre. Jeg kan skape dagen i dag akkurat slik som jeg selv ønsker den skal være, og jeg har mye jeg etterhvert vil fylle livet mitt med, og det er enda ikke noen grunn til å få panikk over alle år som er forsvunnet i sykdommers navn. Faktisk så tror ofte at jeg er sterk nok til å kunne overleve selve livet!

Duften av drømmer

Jeg fant en parfymeflaske i dag. Tom var den dog, men lukten var der. Den samme duften som den bar da jeg kjøpte den for snart ti år siden. Det var den dagen da jeg fikk lappen. En kald høstdag i Vadsø. Snøen hadde lagt seg på bakken, og jeg var veldig nervøs under førerprøven, men jeg fikk det til. Allerede da hadde jeg bestemt meg for å flytte fra Finnmark, starte voksenlivet mitt et annet sted. Trondheim. Jeg var i lykkerus da jeg gikk ut fra biltilsynet og ned til sentrum, og tenkte at jeg like godt kunne belønne meg selv med litt shopping, og det ble til at jeg dro på parfymejakt, og kjøpte denne flasken med en sterk duft av.. et eller annet. Jeg kan huske at jeg ville ha en voksen duft, en som ikke var så yndig, på en måte. Jeg kan også huske at jeg kjøpte meg en svart ullkåpe den dagen - en 'classy' sofistikert svart ullkåpe, og den satt som et skudd! Jeg kom meg omsider hjem til Vardø, og etter å ha mottatt skryt av familien var veien kort ned til garasjen der bilen stod - bestefars lille, grønne Hyundai. Besteforeldrene mine var veldig glade i å ta seg bilturer i sommerhalvåret, og når de stod parkert på diverse steder var de ivrige sigarettrøykere. Lukten av røyk satt dermed godt inni bilen. Da jeg satte meg inn i bilen alene for første gang tok jeg fram parfymeflaska og sprutet godt omkring meg. Mye mulig ble det litt for meget, men en ting er jeg sikker på - en wonderbaum hadde ikke gjort susen på samme gode måte. Slik er det - den gamle duften vekket gode opplevelser, detaljert nok til at dette blogginnlegget kune blitt veldig langt. Tiden etter denne dagen gikk til å planlegge flyttinga sørover. Litt praktisk, mye mentalt. Voksenlivet, hvordan det skulle leves. Hva skulle jeg ta meg til i Trondheim, foruten å leve sammen med søstra mi, som allerede hadde bodd der ei lita stund. Mulighetene - hva var de? Ville det i det hele tatt gå bra med meg der nede på noen måter?

 

Nå har jeg bodd i trønderhovedstaden i snart ti år. Jeg er blitt voksen, tjueåtte år. Jeg føler meg voksen nok til å innrømme at jeg er voksen. Alt har ikke gått på skinner disse årene. Jeg har utfordringer som folk flest. Drømmene er ikke blitt oppfylt. Jeg er ikke så lykkelig som jeg trodde jeg ville bli. Gresset var ikke grønnere på den berømmelige andre  siden. Angsten og depresjonene fra tidlig ungdom var slettes ikke blitt et lukket kapittel. Et sterkt inngrodd følelsesliv fikk sin blomstring, også her nede. Jeg måtte slutte i min første jobb, som jeg hadde på et institusjonskjøkken. Innleggelser og medisinering. Ei årelang mølle av diverse former for behandling er gått, og her sitter jeg og skriver litt om det. Mine nærmeste, de som jeg oppriktig våger å blottlegge meg for, kjenner til historiene mine. Men de fleste av dere gjør det ikke. På mange områder skammer jeg meg over meg selv for at jeg ikke er kommet meg litt lengere av sted i voksenlivet. Jeg har ikke hus og mann. Ikke penger på bok, ikke egen bil engang. Jeg sitter mye alene og dagdrømmer om andre tilværelser. Jeg spretter ei flaske vin midt i uka for å se om lengselen vil ende i sjakk. Jeg har den forbannede tristheten og misnøyen over egne prestasjoner - lite av det jeg gjør er godt nok i egne øyne. Dagene går langsomt. Jeg undrer meg mangt over hvordan andre tilsynelatende komfortable mennesker mestrer det å leve godt. Hva de har av egenskaper som ikke jeg har. Jeg kommer ofte til den konklusjon at de sansynligvis har fått sine goder servert på fat av sølv, at det bare er meg som har vært salig uheldig.

Men -  Jeg tar meg selv noen hakk sammen. Jeg kommer til det nullpunkt der jeg kan stille meg på samme verdinivå som mine medmennesker. Fuglene vite hvordan man kan beherske seg og ta inn over seg at man virkelig er fin og bra nok for universet. Jeg er ikke et offer. Det er ikke mer synd på meg enn andre. Jeg har gleder i massevis, og de er spredt over alt, i hjertet.. i lengselen.. i faenskapen. Jeg har en håndfull med gode venner. Jeg har en familie, ja, en stor familie som lever på samhold, og selv om jeg er voksen, så er jeg barn av mine foreldre. Jeg har god mat på bordet hver dag. Jeg har en jobb. Jeg kan få alt jeg måtte ønske, bare jeg ønsker det så forbaskade godt nok til at jeg kan 'go for it'! Jeg vil aldri komme til å ende opp som statsminister, sansynligvis ikke du heller. Jeg kan akseptere at angsten vil være der i den grad den ikke tar livet av meg. Jeg er deppa, ja, men jeg må også ta inn over meg at det finnes forløsninger i massevis, også på det. Jeg vet at mye handler om å våge å gi slipp på det vanskelige, og våge åpne øynene mot nye konstruktive utfordringer. Satse og 'gutse', se at man ikke er så mutters alene med begrensningene sine. Jeg har dere, og det vil jeg alltid ha. Og dere har meg, alltid. Uansett hva vi stiller opp med for hverandre av omsorgsnivå - jeg tror vi alle har en hjerne som kan innstille seg på å komme overens med hverandres, og jeg tror at vi alle til et punkt har begrensninger nok til å ikke kunne få oppfylt våre syndige drømmer. Vi er alle sammen like ekle, men vi er også like fine og flinke til å på vår egen måte takle tilværelsen - livet - som jeg for min del ikke kan minnes å ha bedt om. Og jeg forblir her hvor jeg trodde at gresset var grønnere, fordi duften av.. et eller annet minner meg på noen drømmer som en gang våknet til liv.

 

Den sinnsyke tanten

 

Sort piano, hvite nips.

Pianoet spiller ikke,

barn leker ikke.

Luften er aldri svanger

av kjærlighet.

Livets groende kimer

finner ingen jordbunn her.

              *

Dagene tærer henne.

Nettene ruller, ruller

over de stirrende øyne

som tordnende tog.

Pannen blir alltid hvitere,

øyenlokkene sortere,

munnen mer forvridd.

              *

Dufter hun ikke har åndet,

menn hun ikke har kjent,

liv hun ikke har levet

brenner hennes sjel til aske.

              *

Hun var den livredde ensomhet

som ingen befridde.

Hun var den bitreste lengsel

som ingen stillet.

Hun møtte den dødelige kulde

og gikk under

             ***

 Gunvor Hofmo ( 1921 - 1995 ) Fra diktsamlingen: Jeg vil hjem til menneskene, 1946.

Ja, hva skal vi si om dette da (?) Hofmo var i sin tid en av landets fremste lyrikere. Tekstene hennes bærer i stor grad preg av ensomhet og ikke minst sinnslidelse. Når det kommer til dette diktet, 'den sinnsyke tanten', så har jeg analysert det frem og tilbake. Det vekker en stemning hos meg som er god. Hvorfor? Diktet er jo sørgelig! Jo, jeg lever veldig i fremtiden. Ser en barnløs gammel dame i et lite hus. Stillhet. En ensom stillhet. Fortapt i lengselen etter ømhet og kjærlighet. Hvem av oss har vel aldri kommet inn i et hus der det bor et ensomt menneske? Den gamle kvinnen i nabohuset. Enken som trenger hjelp til innkjøp av matvarer. Deres gamle tante som aldri kommer seg ut. Selv hadde jeg i min barndom flere slike jeg stadig besøkte. Det å komme inn til han gamle som bodde rett ved siden av oss, kjenne lukten av sterilansåpe og gammelt treverk slå imot meg. Se ham sitte der alene, sittende stille i stuen sin, reagerer ikke med et smil til den som kommer. Kanskje bare slår blikket ned og nynner stille på en gammel melodi. Det er vel for så vidt altfor mange ensomme eldre i dette landet, og i verden generelt sett. Du kan komme til å bli en av dem. Jeg kan komme til å bli en av dem. Jeg kan pr. nå ikke se for meg at jeg skal komme til å bli mor til egne barn. Jeg har såpass innsikt i mine utfordringer, og det er en sorg. Men jeg er tante til tre nydelige, en liten nevø og to små nieser. Hva som skal til for at jeg skal kunne bli mor selv er det at jeg må kunne klare å ta nok vare på meg selv. Og som sagt, diktet om den sinnsyke tanten minner meg på at jeg aldri er alene med hva enn skjebnen vil vise. Det er nesten på samme vis det at blues er musikken jeg foretrekker å høre på når jeg er ensom. 'Empty bed blues' er blitt favoritten, fordi alltid når jeg kryper til sengs, så er det ikke overraskende bare en dyne og pute og ei avis som ligger og venter på meg. Godt at det finnes jamrende musikk man kan trøse seg med da! Godt at jeg oppdaget Hofmo og hennes tekster, som jeg anbefaler dere å lese, men ikke om du er altfor lettskremt.

 



Siste skrik hva angår angstmestring!

 



Sladdet litt rot med ei stjerne. Ingen stjerne i boka for det daglige husarbeid.

 

Long time, no blogging! Her går det jævli' bra (hipp hurra). Neida.. det går som vanlig - stabilt, litt under den gylne middelvei. Men det er vel der de fleste er (?). Alle strir med sitt, som det heter. Når det kommer til mine egne nerveproblemer, så har jeg jo opparbeidet meg tusenvis av greie strategier, så det vil si - om jeg ikke er fullstendig okkupert av angsten, så har jeg teknikker som kan fungere som motpoler, og utfordre denne ubegrunnede redselen. Vel, ubegrunnet og ubegrunnet.. Et angstanfall er vel så vidt jeg vet noe vi har fra urmennesket. Sans fare - bli redd - ta slegga di og løp vekk fra tigeren som kom inn i hula di! Så hvis jeg ser det slikt, så er det naturlig å være redd, redd for tigre, eller rett og slett være redd for redselen. For noen få innlegg siden skrev jeg litt om ei bok jeg arbeider litt med. Jeg får noen få ark i uka fra behandleren min, leser og forsøker noen av øvelsene som blir beskrevet. Jeg har jo aldri hatt troen på det å 'lese seg frisk', men boka er bra. Virkelig bra. Så når nervene har okkupert hele Mariannemor, hva enn så være av katastrofetanker eller vrangforestillinger, så skal jeg nå komme med siste skrik hva angår mine motpoler.

 

 



Det funker for meg! Har noen av dere arbeidet med typer selvhjelpsbøker? I neste innlegg skal jeg ha funnet ut hva denne boka heter. Det har jeg helt glemt å spørre om. Og ja, så burde jeg nok ha kilder å henvise til. Det kommer. Shame on me!  

 

 

Du kan få leve

 

Du kan vinne!
Du kan få leve,
la hele deg
få sveve

Bli løftet opp
slik som
vinger kan fly,

la din helhet
få lyse
slik månen
gjør ny

i hver eneste stund,
finn følelsens
bunn
 
la den fylle
seg stor,

la den vonde av alle
bli gjest
ved ditt bord

La drømmene knuses,
la sorgen få svi,

slipp lengselen
frem,
la smerten
få bli

Se verden er heftig,
se godt på deg selv

du kan få leve
og sveve,

men du må ønske
det selv

 

 



Ved nye klipper

                    

 

                    til nå har farvel
                    ikke betydd
                    for alltid og 
                    evig blive 


                    men når deres øyne 
                    gir meg 
                    glimt av avstand

                    
                    ønsker jeg mine
                    lukket 
                    og mine drømmer
                    døde

                    
                    fordi jeg ønsker
                    holde fast
                    ved nye klipper
 
                    
                    som ved øyne
                    ikke
                    viser avstand

  
                     
                    og ved farvel
                    ikke
                    åpner for ønsker
                    om 
                    døde drømmer
  

 


 

Røsk dæ sjøl i nakkskinne'

Jeg har en del restriksjoner når det kommer til blogging, det vil si - for det første at jeg ikke skal blogge når jeg er påvirket av stimulerende midler som for eksempel alkohol eller medisiner. For det andre når jeg er i overkant nedstemt, og for det tredje det omvendte.. for det fjerde.. og så videre.. Misforstå meg ikke, vær så snill! Jeg skal ikke uttale meg så veldig mye om psykofarmaka, heller ei om mitt medisinforbruk. Det jeg forsøker å si er at jeg rett og slett ikke vil påvirke andres forhold til psykofarmaka, og dermed angre som en idiot på det jeg har skrevet. Enough said. I kveld er jeg i sånn passe god form. Jeg er på jobb om dagene, og det gir meg noe god samvittighet. Jeg gjør noe av de elementære behov mennesker har; spiser, sover og arbeider. Rydder forresten ikke kåken for tiden. Det er mildt sagt veldig rotete her. Jeg velger å tro at jeg gjør en god innsats på jobb, men så kommer jeg hjem og ser oppvasken.. klærne som ligger rundt omkring.. uåpnet post.. Fysj! Slik skal det jo ikke være. Viljestyrken, altså! Jeg får tenne et lys for tapet av den..

Så hva skjer? Og hva er viktig for meg akkurat nå. Jo -  jeg må på mange måter få mobilisert energi og overskudd til det å orke gjøre noe annet enn å gjemme meg under dyna (som foresten har gjort sin lune plikt nå). Jeg må fortsette å opprettholde kontakten med venner og familie. Fortsette å interessere meg om hva som skjer omkring meg, fordi innerst inne så gjør jeg det, tross all fandenskapen, og min selvsentrerte møkkadritt av synessyndpåmegselvsyndrom. Jeg ønsker å se det vakre med det steindaue løvet som begynnet og falle ned.. lese en bok uten å hive den ifra meg etter tredje side.. se meningen med å ta seg en joggetur, eller noen minutter på elipsemaskinen min.. Og også innerst inne her har jeg begynt å åpne gløggene. Magen bærer preg av alle utepilsene i sommer.. jeg blir sliten av å gå den lille oppoverbakken fra jobben... Ja, ja - fra det ene til det andre,  Marianne, røsk dæ sjøl i nakkskinne' å slutt å vær redd din egen skygge! Ja, en som står meg nær har ikke blad om munnen, og jeg tåler det. Yeah, cheer up!

 

Skriver og deler dette innlegget som en note to self, og skjemmes ikke over det. Og ja, det ble nok litt selvsentrert, det var ikke meningen, sånn egentlig.. Har forresten litt angst for facebook for tiden også, men wtf; det er ikke farlig å vise sine medmennesker at man eksisterer, og ikke er perfekt og fullkommen.

 

 

Finn roen!

 

Jeg fikk kopi av tre sider fra ei bok behandleren min har. Jeg har aldri hatt trua på det å lese seg bedre, men dette var faktisk noe som sank litt inn et sted. Skal fortelle mer om denne boken, og strategiene her når jeg har jobbet litt mere med den, og kan vise til kildene. Men det er noen få ord jeg synes jeg kan dele med dere, noe som selvsagt kun er relevant for de med tankeforstyrrelser og generell uro e.l..

  • Oppsøk et et trygt sted i tankene dine, der du har gode minner
  • Eller oppsøk et fantasisted, der du kan ha det godt
  • Si høyt til deg selv at "Det er trygt nå" "Det vonde er over" "Jeg/vi har overlevd!" 

 

Som sagt er dette gode råd fra ei bok, som jeg ser frem til å jobbe videre med. Mitt forrige innlegg var forferdelig sørgelig, og slettes ikke noe jeg liker å ha på bloggen min, men dog lar jeg være å slette det, fordi; sagt er sagt! Jeg overlevde også denne nedturen, som det så riktig kalles, for ja - jeg har plagdes litt med meg selv den siste tiden. Ser på en måte mønstrene i det nå som årene går, (har vært 28 år i en halv time nå, btw) det at jeg får depresjon ved overgangene til hver årstid. Men når årstidene først setter inn, da setter jeg også inn "støtet", og hiver meg på bølgen med tente lys, varm melk med honning, ei god lydbok... og nå, noe nytt på behandlingsfronten.

 



God høst!





 

Og ingen har vært vonde mot deg...

 

...alle har vært snille
Du har havna her på egenhånd,                        
helt uten assistanse
Du har løpt din egen maraton
på sprit og dop og piller
Du behersker ikke lenger
din arrogante eleganse

 

Ja, alle har vært snille. Og jeg kan ikke få takket nok for all den støtte jeg har i livet mitt. Men jeg har gjort noen valg i livet som ikke har vært så gode. Det kan jeg kun takke meg selv for. 

Det kan fort bli veldig langt å gå
når du ikke har no' mål
Og det kan lett bli jævla hardt
å tigge når du ikke har trua på

at alle ting skal ordne seg
det er et lys i enden
hvis du finner ut hvor bryter'n er
og åssen du skrur'n på
For folk er lei av deg, og dine velkjente metoder
driter langt i dem, du er nok gjennomskua nå

 

Det krever sin kvinne å leve seg gjennom dagene. Orker ikke skrive at "ja, ja, det blir nok bedre, hoi hoi, jeg har trua". Sannheten er - uansett hva jeg skriver - at livet går videre så lenge jeg orker å gå videre, om ikke - har jeg mistet min mulighet.

 

Ingen har skylda, ikke engang fylla
Det er ingen du kan klandre, ingen du kan banke
Gitt bort alt du eier, pælma dine venner
mista den du elsker, hvor skal du ta veien nå?

Og Jokke, kjære, Jokke... Takk for at du bedre enn noen psykolog i verden kunne beskrive hva som foregår med meg, og med så veldig mange andre!

 

 



Back on track!

Snart back on track. Kom hjem til Trondheim i går kveld, etter en uendelig lang reise med fire flybytter. Melkeruten som det kalles. Det kjennes godt å komme tilbake, og jeg gleder meg til å begynne på jobb igjen. Måtte faktisk stikke en tur innom jobben i dag bare for å hilse på! Jeg har hatt det fint i Finnmark, ja, men som jeg skrev i forrige innlegg, så er jeg et rutinemenneske, og Trondheim er "min by". Skal forsøke å nyte siste rest av sommeren nå, og gå høsten i møte med minner om alt jeg har mestret de siste månedene. Og det er en god del. Legger ut noen få bilder nordfra. Take a look!

 

 

 

 

 


Lille Miss Sofie, med vardø i bakgrunnen



Noen vann.. som det muligens kan være fisk i.. vet ikke..



Havna i Vardø.



Hytta vår. Varangerfjorden litt lenger ned.

 


Mikroskopisk bygd, Komagvær. De fleste på farsiden min er har bodd der,

eller i andre bygder ikke langt unna.

 


Markus forsøker hvile noen sekunder på fanget..

 


...




June og Lone. Vi besøkte en venninnes saueflokk en dag. Takk, Eva Lisa <3

 



Meg og to andre sauer!

 

 





På ferie, altså.

Ei uke av ferien min i Vardø er overstått, og ei har jeg igjen. Jeg har det fint, og dagene er lange og lyse selv nå som solen har snudd, og vi går mørkere tider i møte. Jeg forsøker fylle disse dagene med sunne aktiviteter. Tilbringer selvsagt mestparten av tiden med familie - ikke minst ungene. Været har utrolig nok vært upåklagelig, og store og små nyter godt av det. Dermed - ikke så veldig mye å klage over fra meg i denne omgang. Forresten, hvem vil ha multekrem når jeg kommer til Trondheim? Har klart å drasset skrotten ut i myra og plukket hele to liter, så hyl ut! Skal tilbringe de resterende dagene av ferien på hytta vår, som ligger ved Varangerfjorden. Så da blir det nok litt mer bærplukking, og litt fiske hvis tålmodigheten er tilstede. Skal ta noen bilder mens jeg er der, for det er virkelig vakkert der, og de skal publiseres! Håper alle mine folk i nord og sør har det fint og flott, og at sommeren måtte lenge leve. Når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg gleder meg til hverdagen igjen, ift at jeg er er litt vel inngrodd i rutinene mine i Trondheim, men for all del, jeg har det som sagt fint her, og selv om jeg ikke bærer på nerver av stål hvor enn jeg går, så er jeg tilfreds og relativt fornøyd akkurat nå. Bank i bordet...

 


Vel, her er altså øya mi i bakgrunnen, og Lone mi, så skjønn og fin som sommerdagen selv!

 



 

 

Trist av deg og din vår.

 



 

 

 

 
vi gikk inn i skogen,
du elsker alt
som er der


oss to side om side
i stillhet
og ro,

og


slik blomsten ved stien
mitt hat 
måtte
gro


din ferd inn til freden,
fornøyde blikk,
raske skritt


saltet velkjente sår,
drama i stillhet,
trist av deg
og din
vår


innvendig gråt,
bitterhet,
våt


våt av solskinn og glede,
våt av tørke
og savn


våt, bare våt

i smertens vidunder,
i sykdommens
navn


vi gikk ut av skogen
du elsker alt
som er der

 

 

Æ veit itj æ næi!

En gang, et sted møtte jeg en kvinne i femtiårene. Det vil si, før jeg kom i direkte prat med henne hadde jeg overhørt ymse av hennes samtaler og uttalelser til våre felles bekjente. En faktor som gjenspeilet seg i hennes uttalelser var at hun mente hun ikke hadde begrep om noe. Ingenting. Sjelden kan noen få overhørte ytringer som "æ veit itj æ næi" og "æ begripe ingenting" gjøre seg så forståelige for en utenforstående. Dette kan nærmest defineres som en ideologi, og en slags holdning til tilværelsen. Hva vi fatter, og ikke fatter kan nok være angstfremkallende, og for min del blir jeg livredd jo mer jeg fatter. God innsikt i egen psyke kan for eksempel skape trøbbel, i den grad man ser hvor jævlig tingenes tilstand virkelig er. Et annet vesentlig eksempel kan jo være universet. Hva forstår jeg av det? Hva forstår denne kvinnen i femtiårene av det? Hvor mye burde vi forstå? Vel, jeg har sett stjernehimmelen. Den er svart med masse slags lysprikker, og stort sett kan jeg lykkelig la være å forstå noe særlig mer av den. Men, dæven gjør det meg redd når jeg først begynner å forstå meg på den! Jeg er ingen filosof, og takk for det! Jeg er nok mer mennesket som lever inni et klovnekostyme, en som svinser og svanser omkring i manesjen, omringet av byråkrati og storpolitikk, og intet annen misjon har enn å falle på rumpa i sølepytten, og forfjamset klø seg på hodet og lure på hva som gikk galt. Denne "ideologien", det å erkjenne med seg selv at en ikke har godt av å forstå, og grafse ved all verdens spørsmål og begreper, er noe jeg forsøker leve etter. Når jeg etterhvert kom i prat med denne intetanende kvinnen, så forstod jeg på henne at hun slettes ikke bar på noen angst av høy grad. Jeg lurer dog på om hun har det godt. Jeg har det iallfall godt i de stundene jeg sluntrer unna alt det alvorlige, det være seg hva som helst. Så la meg være en klovn til glede for meg selv og andre, en skapning som ikke orker bruke livet til å lure på hvorfor jeg sklir på bananskall etter bananskall etter bananskall!

Det er lenge siden jeg har blogget nå, foresten. Jobben tar mye energi, noe som jeg ser på som positivt. Jeg bruker mye tid til venner, og dessuten har jeg hatt besøk av familien min nordfra. Jeg fikk et speilreflekskamera hos moren min, så snart er jeg i gang med litt seriøs fotografering, og så videre og videre. Ingenting er fryd og gammen, men jeg holder koken, og tåler fortsatt litt motgang.

 

 

 

God sommer!

 

 

 



 

Tjernet

TJERNET

 

 

 

Om jeg var tjernet,

og du solen,

hvem andre enn deg

kan da få meg til

å skinne?

 

 Om du var tjernet,

og jeg solen,

ville du da heller vært

skyene som skiller

oss?

 



Hvem vil du være?

Solen?

Tjernet?

Skyene?

  

Du behøver ikke velge,

behag

vil være med meg,

alltid

 

for nå er jeg en lykkemynt

på bunnen av tjernet,

  

og du kan få meg til å skinne,

du kan være alt

omkring meg,



og jeg kan se deg

komme tilbake,

alltid

 

 

 

 



"Kom på besøk til meg!"

Som sagt, så har jeg gode dager. Jeg nyter den tiden jeg har med familie og venner for tiden. Står på minimumsdose når det gjelder angstdempende medisiner. Det lille rusket som ligger i dosetten er akkurat nok til å gi meg en lettere start på dagen. Det blir selvsagt en del alenetid, siden jeg bor for meg selv, og ikke alltid er i det sosiale hjørnet. Men den tiden er ikke så sinnsykt preget av angst lenger. I tillegg til at jeg har en håndfull gode venner og en god søster her, så har jeg et godt støtteapparat rundt meg. Jeg har lege, psykolog og sosionom - en god og salig blanding med hjelp å få til hva enn det måtte være. Når det er sagt, så vil jeg også påsta at jeg er ei selvstendig dame som vet av å ta vare på meg selv, iallfal når jeg ser meg selv i dag, enn for bare et år siden. Jeg har vært mye innlagt, for så å bli utskrevet, for så å bli dårlig igjen raskt, og så inn igjen.. Vet at mange av dere som leser vet hvordan det der funker. Nå skal det bli lenge til neste gang. Jeg begynner å jobbe på tirsdag. Det er sommer, og forhåpentligvis skal jeg reise litt både sør og nord når jeg får ferie. Jeg banker litt i bordet iblant når jeg får denne euforiske følelsen av at alt er så fantastisk nå. Ikke at det er en slags selvoppfyllende profeti at jeg må bli dårlig igjen, men fordi vi vet alle sammen at tunge stunder vil komme. I går ettermiddag - jeg satt hjemme og hadde Byffy ved siden av meg på sofaen, tankene om alt det positive som skjer i livet mitt for tiden, alt.. Tanker om hva menneskene rundt meg forventer av meg nå.. Hva om jeg mislykkes i jobben? Hva om jeg blir så dårlig at jeg ikke makter å reise nordover til familien min i sommer? Hva om..?? Uroen inntok meg gradvis, og siden det er ei stund siden siste angstanfall fikk jeg rett og slett angst for angsten. Hva jeg gjorde - "Kom på besøk til meg!" Og hun kom. Min gode venninne, Luri. Greia var ikke at jeg skulle fore henne med mine sorger, neida, vi tok oss en øl hver og dro på by'n. Vel, det er ikke så mye folk på metro på fredager, men fasan hvor godt det var å ta noen drinker og bare la det bli litt susete i hodet. Og Luri er en av mine aller beste, så TAKK, kjære deg for at du er du og at du tolererer at jeg er den jeg er. Det er slettes ikke alle som holder ut med meg, og når jeg ikke holder ut med meg selv er det alltids en eller annen som kan gi meg bekreftelse på at jeg er den jeg er, og jeg duger.

 

 



Jeg burde prøve dette oftere! Se, så slørete, fornøyd et blikk!

Juneblogg

Til sammen er vi fem søsken. Tre av oss bor i Trondheim. Hva skulle jeg gjort her i denne byen uten dem? Lite. Min søster, June, min beste venn bor et steinkast unna meg. Aner ikke hvor mange ganger jeg har tatt bussen opp til henne når angstanfallene ingen ende vil ta. Hun har en flott samboer, og to nydelige barn. Det er sikkert ikke alltid lett for henne å se meg når jeg er nervevrak, men hun vet godt av sin evne til å distansere seg - nettopp fordi hun vet at jeg kan takle "my shit" vel så bra på egenhånd. Hehe, samboeren hennes evner like så godt å ta angsten min med en klype salt.. Det er jo han som pleier å si at jeg har tendenser til å benytte strutsemetoden - stikke hodet ned i jorda, for så å håpe på at alt er så mye bedre når jeg reiser meg igjen. Det er et moment som tenner en gnist i meg, at dette skal jeg faen meg fikse uansett hvor høy hvilepulsen er. Ja, min søster, June - hun er sykepleier, en riktig så kunnskapsrik dame når det kommer til det somatiske. Har jeg litt ditt her og litt datt der, så fikser hun det, og min paranoia svinner litt. Hun er en vakker dame. Hun liker sikkert ikke så veldig godt dette innlegget, men jeg har et behov for å vise henne (og alle andre, for så vidt) hvor mye hun betyr for meg. June er ei god mor for sine to små jenter. Hun pleier å minne dem på "tante Janne" om det går litt tid mellom hvert besøk der oppe. Jeg er priviligert ved å ha dem så nære.

 

Så, kjære June,

Jeg'er'gla'i'ræi!

 

Takk, kjære verden!

 


 

 

Dagene er gode. Jeg er flink og står på. Det skjer noe spennende i livet mitt. Mye nytt, noe å se frem til. Jeg har det bedre enn på lenge, og det merker folk rundt meg også. Tross angsten, så klatrer jeg over dørstokken hver dag, uten å angre et sekund over det. Måtte bare dette vedvare, slik at dette blir min sommer. Forresten, fra neste uke er jeg i jobb igjen! Har mistet tellingen nå over hvor mange år det har gått med sykdom og behandling og en tilstand som viser at jeg ikke var i stand til arbeidslivet. Hurra! Jeg gleder meg. Takk, kjære verden for alle nye muligheter du gir meg!

 

Kom i form til sommeren for kun kroner femhundre!

Forrige innlegg om strutsemetoder og forandringer orker jeg ikke gå så mye inn på. Muligens har jeg de siste dagene mestret et eller annet på en bedre måte enn jeg vanligvis pleier. Ikke lett å si. Fra det ene til det andre - været er lettskyet pent, med temperaturer på opp mot 28 grader. Jeg trosser anmodningene fra tre av pakningsvedleggene til medikamentene jeg benytter daglig. Jeg soler meg. Ligger hele ettermiddagen på den lille verandaen min og håper på litt sommerlig glød. Men vet liksom ikke.. blir hverken rød eller brun. Ikke bare litt solbrent engang. Det er jævla urettferdig. Ikke det at jeg er en dame som aller nødvendigst må bli brun og stram i fisken til bikinisesongen, neida.. eller, joda.. litt. Jeg har nevnt den der berømmelige elipsemaskinen min.. 

 

 

Kaninen jeg har passet noen uker nå, Buffy, hun bruker den mer enn meg. Står på den ene pedalen og bommelommer litt fra seg før hun også ser hele oppfinnelsen noe.. ja, uinteressant og kjedelig. Jeg var euforisk da jeg endelig fikk den i hus. Hadde lett lenge etter en billig en, og fant den på facebook til kroner femhundre. Svogeren min som fikk hentet den sammen med meg sa at det virket på han som om alle brikkene i livet mitt falt på plass! Og ja, det føltes sånn. Nå skal det strammes opp. Ikke nødvendigvis slankes. Jeg har ei sunn vekt nå, men jojoslankinga har tatt med seg en del muskulatur iløpet av årene. Planen var å drive litt styrketrening etter førtifem minutter med puls og pes. Funket ved ca en anledning. Nå driter jeg i hele maskinen, men kommer ikke til å kvitte meg med den. Den får stå der som et synlig bevis på at jeg iallefall forsøkte. Og når det gjelder det å komme seg i form til sommeren, så har jeg ingen jeg trenger å imponere med sprettrompe og alt det der.. Jeg begynner å bli litt voksen nå, og syn på egen kropp har jeg heldigvis fått et avslappet forhold til (bank i bordet).

 

Jeg er som jeg er. Kunne sikkert vært bedre. Og dere, sjekk den shortsen, lagd selv av ei gammel bukse som nesten havnet i søpla. Den blir nok brukt litt fremover. Og toppen, det var noen som sa jeg hadde fine p.. glem det. Ikke så nøye hva andre synes er fint ved meg i den toppen. Hurra for å møte sommeren med den kropp man møter alle årstider med!



Don't wish me luck, all I have to do is.. just to do it.

Det er på tide at jeg gjør noen forandringer i livet mitt. Jeg har brukt strutsemetoden i så mange år nå, stukket hodet ned i jorda og håpet på at et eller annet  har ordnet seg i det jeg kommer kommer opp igjen. Men uansett hvor mye jeg graver meg ned, uansett hvor lite jeg gjør av meg selv, kan jeg ikke gjemme meg unna angsten. Den blir av større omfang når jeg tar en titt på tilværelsen igjen. Jeg lar være å sjekke postkassa når jeg egentlig vet at det er kommet regninger. Jeg sjekker ikke dataforbruket på mobilen min, bare venter og håper på at regninga er av samme beløp som sist. Dette er bare bagateller i forhold til alt det andre jeg sluntrer unna. Begivenheter. Venner. Folk. Økonomisk sett så ordner det seg for lille Marianne, alltid. Jeg naver så det suser etter. Det holder ikke i lengden, nei, fikk sosialen til å betale husleia mi for mai måned. I dag tok jeg overaskende et stort steg og gikk ned til banken og opprettet en til konto, som praktisk talt skal være en regningskonto.. huff, nok om økonomien. Spyr. Jeg traff ei venninne etter bankvisitten, og ruslet litt rundt i byen men henne. Visst var det hyggelig. ja. Hun fulgte meg til og med hjem, og vi pratet om hyggelige ting. Så kom jeg inn døra. I skrivende stund kan jeg ikke huske hva jeg tenkte eller følte akkurat da, men jeg erindrer at jeg hadde noen grusomme minutter. Jeg kjente heten i leiligheta. Solen som stekte inn gjennom ruta gjorde meg sikkert både svimmel og deprimert. Jeg så at det var over tjue grader ute, lukket opp det meste av vinduer og gikk og la meg under dyna. Hatet meg selv. Men - er dagen i dag en dag der man skal hate seg selv? Jeg sitter her nå, etter å ha sovet i nesten to timer, og har angst som f.. Jeg har ingen beroligende medisiner og ta. Jeg syns jeg er en stor tulling som ikke jogger meg en tur langs elva, som jeg pleide før når "det sto på". Jeg har til og med en elipsemaskin (som står og gir meg dårlig samvittighet). Så sitter jeg her og tror at jeg har all verdens unnskyldninger for å.. ja, bare sitte her. Jeg blir ikke ei krone rikere. Jeg blir ikke sunnere. Jeg blir ikke mindre redd. Når jeg ser ut fra her jeg sitter, ser jeg mennesker i sommerklær, unger som spiser is, kjærestepar som kliner.. ja, name it. Jeg er sluttet å sammenligne meg selv med dem. Jeg har meg selv, og thats it. Og - jeg kan gjøre noe med meg selv. Drite i hvor fattig jeg er, penger er sikkert ikke veien til lykke. Jeg kan gjøre noen forsøk på å gå meg turer alene slev om dørstokken ligger der og truer med revolver. Jeg kan åpne gløggene og se litt på andre mennesker, se at det er ikke noe ekstraordinært synd på meg. Everybody got their shit to deal with. Det er egentlig ikke noe galt med meg - det er jeg selv som gjør meg gal. Og jeg har ingen grunn til å hate meg selv. Jeg er et klokt, intellektuelt og oppegående menneske som har alle muligheter til å klare meg her i livet, men det er ikke sikkert jeg alltid kan få velge fra øverste hylle (noe i den duren). I noen dager nå skal jeg forsøke å leve litt utenfor meg selv. Skru på lyset og se hva som er rundt meg. Hva som muligens alltid har vært der.. Møter jeg vegger, eller gulv eller tak, så har jeg iallefall vært tøff i trynet og innvilget en avtale med meg selv, og kun meg selv, om forandringer. Hva har jeg å tape?

 

 

 

Ja, jeg er trøtt og lei av alt, men jeg lever da, for faen.. 

Don't wish me luck, all I have to do is.. just to do it.

 

Farger for oss



Du er som skygge,
jeg er som lys

og når vi møtes
ser du mørket
i meg,

og jeg lyset
i deg

og alt av alt
blir til
farger

som ikke visker
det sorthvite
bort


Kan noen tolke dette for meg?

 

*hjerte*


 

Happy bunny in the morning!

Jeg er blitt tante til ei lita jente med navn Buffy. Jeg forguder alle mine tantebarn, men denne niesa har bodd hos meg ei stund nå. Hun er den første jeg vier min oppmerksomhet til hver morgen. Skal ha høy og mat og friskt vann, for så og slippes ut av buret for sosial stimulans - med meg! Det som trekker fram et særdeles kresent smilebånd hos meg så tidlig, er når hun har vært ute noen minutter - kommer opp på sofaen og lager show for meg. De første dagene jeg hadde henne her skvatt jeg litt når hun satte igang, ringte og spurte om det var vanlig adferd! Jada, det betyr at hun trives og finner tilværelsen spennende og trygg. Deler dagens show med dere, og den lille bommelommen på slutten er jo bare sjarmerende. Må nevne at matmor pleier å ha bleie på henne, men jeg mestrer ikke få den på henne da hun vrir og vrenger seg unna. Men stort sett så har hun ikke problemer med bleia, og det er jo flott for oss barnløse at vi kan gå på butikken og røske med oss bleier og føle oss som stolte og hektiske mødre. Huff.. nå har Buffy vekket diverse ønsker her, de grunnleggende nødvendigheter for videre eksistens av vår sivilisasjon..

 

 

 

 


video:dscn2282

Sola skinner, og jeg er så gla'!

Pinsa er vel kanskje min favoritthøytid.. Været i Trondheim har vært ufordragelig pent, med temperaturer langt over tjue grader. Jeg har faktisk vært veldig sosial! Orker ikke ramse opp i vilden sky hva jeg har drevet med, men har hatt noen gode opplevelser iallefall. Depresjonen har lettet litt den siste uka.. (selvfølgelig noen riktig så jævlige sorgangrep til tider) Det jævligste med det fine været er at jeg ikke kan gå i fine kjoler og topper, fordi jeg plages sånn med kviser på ryggen. Så går jeg på antibiotika og sterke kremer for fandenskapen - så skal egentlig ikke sitte så mye i sola på grunn av det..huff er det ikke det ene så er det det andre..og tredje..og ikke minst det fjerde. Men i dag sitter jeg på den lille verandaen min og forsøker kose meg litt. Naboene griller og drikker pils. Jeg drikker kaffe og snuser.. Dagen er snill med meg egentlig. Men har ikke nerver til å gå noe særlig lengre enn en meter forbi ytterdøra. Hører på P3. God musikk og ingen balader om tapt kjærlighet, sanger som bryter meg fullstendig ned. Alltid. Så er jeg en del av samfunnet, det er nrk nyheter der hver time. Sør-Korea (eller var det nord) har skutt av gårde noen raketter. Vet ikke hvor. Men det er ille, får litt angst. I skrivende stund hører jeg fire-fem høye smell her ute. Hvorfor?? Hvis det er bomber av noe slag så er det grusomme greier. Skal gå ut på trappa og lytte etter sirener. Forresten, fikk hyggelig besøk fra Østmarka i dag, og hun hadde med seg piller. Jeg er poliklinisk pasient der, og setter pris på at de kommer hjem til meg en gang iblant. De er gode, og jeg får mye skryt for innsatsen jeg gjør for å holde koken gående på disse "glad-dagene" Hun sa at heldigvis er neste høytid julen. Takk, kjære kristendom. Angående det, tro. Jeg er en håper, ber til en eller annen nesten hver dag, og finner det litt givende. Jeg stikker innom Vår Frues Kirke av og til (ikke bare for gratis kaffe) og tenner lys. Jeg skriver i bønneboka som ligger der, kanskje litt for personlige greier.. litt ukritisk til.. ja, hva jeg deler, liksom. Whatever. Vel, jeg er begynt å blogge, spørs hvor lenge, men det gir meg noe. Litt spenning. Litt tidsfordriv. Takk til alle som leser og kommenterer!

 

 



Rar sittestilling, men samtidig ikke så rar i det hele tatt. Nyt dagene,

kjære venner. Trenger dere noen til å muntre dere opp. ta kontakt,

jeg er en god hobbypsykolog.

17.05.2013

Jeg overlevde dagen! Ingen katastrofer har skjedd, jeg har med nød og neppe bestått minimumskravene mine for årets nasjonaldag. Sier meg fornøyd med egen innsats, og håper samtidig inderlig at verken dødt eller levende som i dag har omringet meg har latt seg ergre av mitt vesen. Takk, kjære omgivelser, alt i fra Berg og Singsaker Skolekorps av 1952 som fikk meg opp tidsnok, til søstrene mine with company, og folk og røvere på Østmarka som ga meg både mat og nødvendig helsehjelp litt senere på dagen. Til sist, håper mine likesinnede venner kan føle den samme lettelse som jeg føler nå. Til aller sist, jeg håper (nesten) hele universet og dets atomer og levende celler har hatt en fin dag.


Jammen fikk jeg sodd! 

 


 

Jeg er ikke en nervøs tante.

En ting er det at jeg vier livet mitt til å sitte inne å drikke kaffe og tar mine foreskrevne medisiner, en annen ting er det at jeg tross alt vet at det finnes en verden for meg der ute. Naboene over gata tror kanskje jeg har det veldig komfortabelt når de ser meg sitte i sofakroken i det de trekker ned rullegardina for natta, og i det de ser meg sitte i samme stilling når de trekker den opp igjen på morningen. Det er ikke komfortabelt! Det er tragisk! Vel, disse naboene legger kanskje ikke merke til meg i det hele tatt.. Men jeg ser dem! Klart jeg legger merke til hver minste lille menneskelige bevegelse her jeg sitter (så lenge jeg ikke er forsteinet i en wikipedia-artikkel om symptomer på fotsopp, eller lignende.. ). Muligens behøver jeg ikke gå ut ytterdøra. Jeg får alltids noen til å handle mat for meg. Jeg kan få hjemmesykepleie til å komme med medisiner til meg. Jeg kan sitte her og tillate meg selv å bli komplett forfjamset fra pannelappen og ned til fotsoppen! Og det har jeg blitt. Men i dag måtte jeg ut. Ut å treffe barn, og det er faktisk talt noe av det mest nervepirrende jeg vet av. Jeg får vondt av det.


That's why! Balansere litt her, og klatre litt der, liksom..





Tante skal passe på deg, liksom.. 

 



Sett deg fast ned i der, liksom..

 



Hjeeelp! Hvordan skal du komme deg opp derfra, liksom?

 

Utmattet etter ca en femten minutter utendørs med småfolk vender nervevraket tilbake til mer naturlig habitat..

 


..og billig-kaffen og medisinene smaker nok like jævlig som alltid.





 

Hvorfor Sorglaus?

Hei, og velkommen! Bloggen vil etterhvert fylles med diktene mine (elendighet, dyp smerte og sorg, såklart). Så har det seg slik at jeg ikke er helt frisk i hodet - er er forbanna drittkjerring som syter og klager om hvor fælt jeg har det, so be prepared. Men jeg tror på folka rundt meg, de som sier at jeg er veldig "galgenhumorisert". Håper DET kan synliggjøres oppi all elendighet.. Skriver mye, har delt lite. Så det blir spennende å se om jeg i det hele tatt får noe feedback her inne. (*Håpe*) Sorglaus.. Tja, jeg er vel egentlig når jeg tenker meg litt om, fullpakket av sorger i alle varianter, det være seg kjærleiken.. lengselen.. håpløsheten. Eh.. Ja, men jeg ser den jævla ironien i det da: Åja, Marianne får seg aldri kjæreste, er det sånn det skal være? Greit. Marianne forelsker seg stadig i feil person.. huff, jaja, da kan hun gledelig ha kjærlighetssorg i noen år over det! Fordi det er nettopp sånn det skal være for Marianne her i livet (hah..livet som jeg ikke en gang har bedt om). Singellivet er jo greit i den forstand, jeg kveles fort når jeg får et menneske (kvinnne som mann) for nære.. selv om jeg liker nærhet. Det funker bare ikke i lengre drag (sukk). Jeg sitter nå mye alene i kåken min på 40 kvadrat, kan være ensomt, skal jeg innrømme. Men skrivinga gir meg mye. Ofte blir det bare værre! Vel, vel. Skal ikke inponere noen over hvilken kul drittkjerring jeg er, heller fortelle om nettopp det å kune leve med sorg. Kanskje (Håper) noe av det jeg skriver kan være til jævla god hjelp for noen. Eller litt.

Og ja, denne månedens festdager er jo bare deilige saker, eller hva? Nå skal vi alle sammen fryde oss i lette vårklær og vise vakker velstelt hud. Og jeg som ikke sover om nettene brukte natten til å finne riktig 17-mai antrekk:

 

 


Sikkert for mye hud..

 



Sikkert for mye hud..

 



Denne blir det nok! Eneste som dekker kviseryggen min..

 



Har for små pupper til denne..

 



Eller, kanskje denne? Den dekker kviseryggen enda mer!

 



Dette er så jævla stygt. Ingen sjarm ved antrekket i det hele tatt..

 

 

Festdagen syttende mai trenger faktisk ikke bli like så jævlig som alle andre dager. Jeg er patriot av vårt land. Gråter når det smeller fra festningen, for eksempel. Om jeg bare kommer meg opp av sengen til riktig tid er en stor del av jobben gjort. Så må jeg ta min tilmålte pille med meg i veska og bruke den presis rett før jeg ser døden i hvitøyet. Dagen skal markeres sammen med de jeg har av familiemedlemmer her i byen. De er gode. Det blir ukens, kanskje månedens sosiale begivenhet for meg. Ok. Ingen som ikke kjenner meg har vel ikke fått et intrykk av hva slags kjærring jeg er. Men det er ikke rart, fordi de som kjenner meg har sikkert samme problem. Yeah!

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » Juni 2014 » April 2014 » Januar 2014
Marianne

Marianne

28, Trondheim

Hei! Velkommen til bloggen! Skriver usammenhengende om livet på godt, og jævla vondt. Kanskje du finner noe du kan like, muligens ikke - uansett forsøker jeg skrive ned motiverende ord for meg selv, og har troen på "the power in the written word" Legger litt sjel i alt jeg skriver, og alle bilder er tatt av meg. Lurer du på noe som ikke egner seg i kommentarfeltet kan du kontakte meg på mail: Marianne_hal@yahoo.no

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits