25.06.2014

27.04.2014














Kaster meg ut i bloggverden igjen med noen bilder fra en ganske fin tur jeg og Luri var p i dag. Det er med glede jeg kan fortelle at det gr ganske s lreit med meg for tiden. Har kvittet meg med mye dritt i det siste, og forsker fylle dagene med friske aktiviteter. Kroppen er kvikkere, og hodet henger med meg bedre enn det har gjort i vinter. Er litt glad for at menneskene rundt meg aldri gir meg opp, selv om jeg har dager hvor jeg er fullstendig trstesls og nekter g ut dra. Vanligvis, snn de siste rene har jeg skrevet mye de dagene jeg sitter inne for meg selv, men n har jeg null inspirasjon til slikt. Det er litt trist, fordi jeg liker formulere meg med ord og f de nedskrevet - og nettopp dele de med andre. Kanskje har jeg ikke hatt plass til det i livet mitt de siste mnedene.. vet ikke helt. Uansett s er jeg ferdig med ligge grine over akkurat det, selv om jeg s absolutt misliker det vre tom for ord. Framover tenker jeg at jeg skal fortsette med blogginga, legge ut bilder, vise venner og familie at jeg engasjerer meg i noe her i livet. Jeg tror jeg vil ha godt av det, og burde nok kaste fra meg de tankene jeg har om atjeg kun er sppel for omgivelsene. Hper jeg fortsatt har noen lesere igjen her da, for fine kommentarer er god nring, ikke sant?

Hper dere har det bra, og at alle holder hodet over vannet og kjenner at rstiden vi gr inn i n gjr ting litt lettere i hverdagen!

Vi blogges!

11.01.2014

Hei!









Vel, hva skal jeg si (?) Godt nytt r alle sammen! Jeg har hatt en lang pause fra alt, og pausen vil nok vare enda ei god stund. Mener og tror at det hele startet tidlig i desember, denne gangen. Kan vel si at jeg ikke har vrt helt frisk de siste ukene - dermed skjermet meg veldig fra blogginga for ikke komme til skrive noe jeg senerekunne angret p. Denne helgen har jeg permisjon fra den psykiatriske avdelingen jeg har tilbringt de siste ukene ved. Jeg fler en ro jeg ikke har hatt s mye avi det siste. De lrde sier at kroppen min n begynner reagere med slvhet forrsaket av all uro og pkjenninger den har vrt igjennom. De nye medisinene spiller naturligvis ogs inn her. Har ftt medisiner i form av spryter under denne innleggelsen, og er fortsatt spent p hva den vil gjre meg av det som er bra, og de bivirkninger man m ta i betraktning av hvilket som helst medikament. Jeg tar dag for dag, men forsker samtidig tenke litt langsiktig - ha planer.. holde fast p hpet om f haet "normalt liv" igjen. Jeg har en del arbeid igjen gjrefor komme tilbake, og det fr bare ta sin tid.

Ta vare p hverandre, folkens!

Min sentimentale rstid

Tiden gr i noenlunde passe tempo. Det er ikke til unng se omkring seg at vi er i en overgang til min favorittrstid - vinteren. Men den er her ikke enda, og nettopp denne overgangen kan gjre meg litt sentimental. For eksempel det faktum at en sommer er vel oversttt, en sommer som for min del var en av de bedre sett i forhold til tidligere r. Jeg var p hytta i Finnmark sammen med familien min, og taklet miljforandringene og omgivelsene godt. Som noen av mine bekjente der nordp vet, s gikk jeg p en 'smell' i ferien min i fjor.Ogs da var jeg phytta i noen uker, og den siste uka forsvant jeg gradvis lenger og lenger inn i et angstanfall som ikke ville ta slutt. Dagene og nettene var et mareritt, og jeg hadde store smerter i kroppen, og rent mentalt s fungerte jeg ikke til daglige gjreml, som for eksempel det ta seg en dusj. Det kom til et punkt at jeg ble kjrt til legevakta i Vard, og der ble jeg i to dgn. Jeg mtte en hyggelig og dyktig lege, jeg hadde mange gode mennesker rundt meg som hjalp til s godt de kunnemed realitetsorientering og mye annet som mat og god svn.

Men det var rart. Vard er et lite sted, og jeg tenkte at n vet hele byen hva jeg sliter med. N ser de ned p meg. N kan jeg ikke vise ansiktet mitt der ute uten at folk tenker negativt om meg. Oppholdet p legevakta endte med at denne legen ordnet med flybillett og ledsager tilbake til Trondheim, tilbake til en psykiatrisk avdeling jeg hadde blitt skrevet ut fra noen uker fr ferien. Ledsageren var en veldig hyggelig kvinne som jeg hadde sett utallige mange ganger fr i bybildet, men aldri snakket med fr. Vi kom oss raskt ned, og hun raskt nordover igjen.Hvis noen av de menneskene som de dagene tok seg av meg leser dette, s kan jeg ikke annet enn gi dere min takknemlighet.

N er det gtt ett r og vel s det, og her sitter jeg i den fine lille leiligheta mi p Bakklandet. Jeg har vokst mye p dette ret. Mye av tiden gr til behandling av angsten, samtaler og medisiner.For jeg tar en god del medisiner for mine vanskeligheter. Det har sine fordeler, og det har sine bakdeler. Jeg tror de gjr meg litt bedre rustet til mestre livet, men bivirkninger er ikke til unng. Noen dager gleder jeg meg til at kvelden skal komme, slik at jeg kan ta sovemedisinen. Ettermiddagene kan fles som en evighet av ventetid, men jeg m ha troen p at det ta riktig pille til riktig tid er en vesentlig viktig faktor for kunne dra nytte av denne typenmedisinbruk. Jeg har dager der jeg kan fungere godt uten kun tenke p neste pille, og de dagene kan jeg like s godt sitte alene med meg selv og nyte flelsen av det vre avslappet. Det er rett og slett timer der jeg ser lyst p den livserfaringen jeg har gjort meg, og tenker at jeg kan klare det jeg nsker her i livet bare jeg legger litt innsats i det.

For ingenting i livet mitt kommer av seg selv, det vre seg det positive, og det negative. S har vi denne tiden som er akkurat n, den som hverken gr for sakte eller forraskt.Sommeren som har lagt igjen gode minner hos meg.. julen som stadig dukker opp overalt..mrket.. kulden. Jeg m fortsette reflektere over det positive jeg oppnr med det 'st i det'. Ingenting varer evig, selv ikke angstanfallene eller sorgen over de nsker som ikke blir oppfylt.

Jeg har skrivingen som en terapi for meg, og som samtidig opptar mye tid hver dag. Jeg deler mye av meg selv ved skrive denne bloggen. Som tiden gr s kan jeg erkjenne for meg selv at jeg har rett til kunne sette spor etter meg uansett hvor jeg er. Jeg kan f vre meg selv hvor enn jeg er, hvem enn jeg er sammen med. Jeg kan f le og grine, jeg kan sitte i i forsamlinger og snakke hyt og lenge, jeg kan holde kjeft om jeg nsker det uten at det blir en ulempe for meg ellernoen andre.Jeg er et godt menneske som ogsfortjener ha det bra. Jeg er utrolig glad i andre mennesker. Jeg trenger ikke hige etter det bli bedre som menneske, men det jeg kan vge satse p er at jeg skal f det litt bedre. Jeg kan skape dagen i dag akkurat sliksom jeg selv nsker den skal vre, og jeg har mye jeg etterhvert vil fylle livet mitt med, og det er enda ikke noen grunn til f panikk over alle r som er forsvunnet i sykdommers navn. Faktisk s tror ofte at jeg er sterk nok til kunne overleve selve livet!

Duften av drmmer

Jeg fant en parfymeflaske i dag. Tom var den dog, men lukten var der. Den samme duften som den bar da jeg kjpte den for snart ti r siden. Det var den dagen da jeg fikk lappen. En kald hstdag i Vads. Snen hadde lagt seg p bakken, og jeg var veldig nervs under frerprven, men jeg fikk det til. Allerede da hadde jeg bestemt meg for flytte fra Finnmark, starte voksenlivet mitt et annet sted. Trondheim. Jeg var i lykkerus da jeg gikk ut fra biltilsynet og ned til sentrum, og tenkte at jeg like godt kunne belnne meg selv med litt shopping, og det ble til at jegdro p parfymejakt, og kjpte denne flasken med ensterk duft av.. et eller annet. Jeg kan huske at jeg ville ha en voksen duft, en som ikke var s yndig, p en mte. Jeg kan ogs huske at jeg kjpte meg en svart ullkpe den dagen- en 'classy' sofistikert svart ullkpe, og den satt som et skudd! Jeg kom meg omsider hjem til Vard, og etter ha mottatt skryt av familien var veien kort ned til garasjen der bilen stod - bestefars lille, grnne Hyundai. Besteforeldrene mine var veldig glade i ta seg bilturer i sommerhalvret, og nr de stod parkert p diverse steder var de ivrige sigarettrykere. Lukten av ryk satt dermedgodt inni bilen. Da jeg satte meg inn i bilen alene for frste gang tok jeg fram parfymeflaska og sprutet godt omkring meg. Mye mulig ble det litt for meget, men en ting er jeg sikker p - en wonderbaum hadde ikke gjort susen p samme gode mte. Slik er det - den gamle duften vekket gode opplevelser, detaljert nok til at dette blogginnlegget kune blitt veldig langt. Tiden etterdenne dagen gikk til planlegge flyttingasrover. Litt praktisk, mye mentalt. Voksenlivet, hvordan det skulle leves. Hva skulle jeg ta meg til i Trondheim, foruten leve sammen med sstra mi, som allerede hadde bodd der ei lita stund. Mulighetene - hva var de?Ville det i det hele tatt g bra med meg der nede p noen mter?

N har jeg bodd i trnderhovedstaden i snart ti r. Jeg er blitt voksen, tjuette r. Jeg fler meg voksen nok til innrmme at jeg er voksen. Alt har ikke gtt p skinner disse rene. Jeg har utfordringer som folk flest. Drmmeneer ikke blitt oppfylt. Jeg er ikke slykkeligsom jeg trodde jeg ville bli. Gresset var ikke grnnere p den bermmeligeandre siden. Angsten og depresjonene fra tidlig ungdom var slettes ikke blitt et lukket kapittel. Et sterkt inngrodd flelsesliv fikk sin blomstring, ogs her nede. Jeg mtte slutte i min frste jobb, som jeg hadde p et institusjonskjkken. Innleggelser og medisinering. Ei relang mlle av diverse former for behandling er gtt, og her sitter jeg og skriver litt om det. Mine nrmeste, de som jeg oppriktig vger blottlegge meg for, kjenner til historiene mine. Men de fleste av dere gjr det ikke. P mange omrder skammer jeg meg over meg selv for at jeg ikke er kommet meg litt lengere avsted i voksenlivet. Jeg har ikke hus og mann. Ikke penger p bok, ikke egen bil engang. Jeg sitter mye alene og dagdrmmer om andre tilvrelser. Jeg spretter ei flaske vin midt i uka for se om lengselen vilende i sjakk. Jeg har den forbannede tristheten og misnyen over egne prestasjoner - lite av det jeg gjr er godt nok i egne yne. Dagene gr langsomt. Jeg undrer meg mangt over hvordan andretilsynelatende komfortable mennesker mestrer det leve godt. Hvade har av egenskaper som ikke jeg har. Jeg kommerofte til den konklusjon at de sansynligvis har ftt sinegoder servert p fat av slv, at det bare er meg som har vrt salig uheldig.

Men - Jeg tar meg selv noen hakk sammen. Jeg kommer til det nullpunkt der jeg kan stille meg p samme verdiniv som mine medmennesker. Fuglene vite hvordanman kan beherske seg og ta inn over seg at man virkeliger fin og bra nok for universet. Jeg er ikke et offer. Det er ikkemer synd p meg enn andre.Jeg hargleder i massevis, og de er spredt over alt, i hjertet.. i lengselen.. i faenskapen.Jeg har en hndfull med gode venner. Jeg har en familie, ja, en stor familie som lever p samhold,og selv om jeg er voksen, s er jeg barn av mine foreldre.Jeg har god mat p bordet hver dag. Jeg har en jobb. Jegkan f alt jeg mtte nske, bare jeg nsker det s forbaskade godt nok til at jeg kan 'go for it'! Jeg vil aldri komme til ende opp som statsminister, sansynligvis ikke du heller. Jeg kan akseptere at angsten vil vre der i den grad den ikke tar livet av meg. Jeg er deppa, ja, men jeg m ogs ta inn over meg at det finnes forlsninger i massevis, ogs p det. Jeg vet atmye handler om vge gi slipp p det vanskelige, og vge pne ynene mot nye konstruktiveutfordringer. Satse og 'gutse', se at man ikke ers mutters alene medbegrensningene sine.Jeg har dere, og det vil jeg alltid ha. Og dere har meg, alltid.Uansett hva vi stiller opp med for hverandreav omsorgsniv - jeg tror vi alle har en hjerne som kan innstille seg p komme overens med hverandres, og jeg troratvialle til et punkt har begrensninger nok til ikkekunnef oppfylt vresyndige drmmer.Vi er alle sammen like ekle, men vi er ogs like fine og flinke til p vr egen mte takle tilvrelsen - livet - som jeg for min del ikke kan minnes ha bedt om. Ogjeg forblir her hvor jeg trodde at gresset var grnnere, fordi duften av.. et eller annet minner meg p noen drmmer som en gang vknet til liv.

Den sinnsyke tanten

Sort piano, hvite nips.

Pianoet spiller ikke,

barn leker ikke.

Luften er aldri svanger

av kjrlighet.

Livets groende kimer

finner ingen jordbunn her.

*

Dagene trer henne.

Nettene ruller, ruller

over de stirrende yne

som tordnende tog.

Pannen blir alltid hvitere,

yenlokkene sortere,

munnen mer forvridd.

*

Dufter hun ikke har ndet,

menn hun ikke har kjent,

liv hun ikke har levet

brenner hennes sjel til aske.

*

Hun var den livredde ensomhet

som ingen befridde.

Hun var den bitreste lengsel

som ingen stillet.

Hun mtte den ddelige kulde

og gikk under

***

Gunvor Hofmo ( 1921 - 1995 ) Fra diktsamlingen: Jeg vil hjem til menneskene, 1946.

Ja, hva skal vi si om dette da (?) Hofmo var i sin tid en av landets fremste lyrikere. Tekstene hennes brer i stor gradpreg av ensomhet og ikke minst sinnslidelse. Nr det kommer til dette diktet, 'den sinnsyke tanten', s har jeg analysert det frem og tilbake. Det vekker en stemning hos meg som er god. Hvorfor? Diktet er jo srgelig! Jo, jeg lever veldig i fremtiden. Ser en barnlsgammel dame i et lite hus.Stillhet.En ensom stillhet. Fortapt i lengselen etter mhet og kjrlighet. Hvem av oss har velaldri kommet inn i et hus der det bor etensomt menneske? Den gamle kvinnen i nabohuset. Enken som trenger hjelp til innkjp av matvarer. Deres gamle tante som aldri kommer seg ut. Selv hadde jeg i min barndom flere slike jeg stadig beskte.Det komme inn til han gamle som bodde rett ved siden av oss, kjenne lukten av sterilanspe og gammelt treverk sl imot meg. Se ham sitte der alene, sittende stille istuen sin, reagerer ikke med et smil til den som kommer.Kanskje bare slr blikket ned og nynner stille p en gammelmelodi. Det er vel for s vidtaltfor mange ensomme eldre i dette landet, og i verden generelt sett. Du kan komme til bli en av dem. Jeg kan komme til bli en av dem. Jeg kan pr. n ikke se for meg at jeg skal komme til bli mor til egne barn. Jeg har spass innsikt i mine utfordringer,og det er en sorg. Men jeg er tante til tre nydelige, en liten nev og to sm nieser. Hva som skal til for at jeg skal kunne bli mor selv er det at jeg m kunne klare ta nokvare p meg selv.Og som sagt, diktet om den sinnsyke tanten minner meg p atjeg aldri er alene med hva enn skjebnen vil vise. Det er nesten p samme vis detat blues er musikken jeg foretrekker hre p nrjeg er ensom. 'Empty bed blues' er blitt favoritten, fordi alltid nr jeg kryper til sengs, s er det ikke overraskende bare en dyne og pute og ei avis som ligger og venter p meg. Godt at det finnes jamrende musikk man kan trse seg med da! Godt at jeg oppdaget Hofmo og hennes tekster, som jeg anbefaler dere lese,men ikke om du eraltfor lettskremt.



Siste skrik hva angr angstmestring!



Sladdet litt rot med ei stjerne. Ingen stjerne i boka for detdaglige husarbeid.

Long time, no blogging! Her gr det jvli' bra (hipp hurra). Neida.. det gr som vanlig - stabilt, litt under den gylne middelvei. Men det er vel derde fleste er (?). Alle strir med sitt, som det heter. Nr det kommer til mine egnenerveproblemer, s har jeg jo opparbeidet megtusenvis av greie strategier, s det vil si-omjegikke erfullstendig okkupert av angsten,s har jeg teknikker som kan fungere som motpoler, og utfordre denne ubegrunnede redselen. Vel, ubegrunnet og ubegrunnet.. Et angstanfall er vel s vidt jeg vet noe vi har fra urmennesket. Sans fare - bli redd - ta slegga di og lp vekk fra tigeren som kom inn i hula di! S hvis jeg ser det slikt, s er det naturlig vre redd, redd for tigre, eller rett og slett vreredd for redselen. For noen f innlegg siden skrev jeg litt om ei bok jeg arbeider litt med. Jeg fr noen f ark i uka fra behandleren min, leser og forskernoen av velsene som blir beskrevet. Jeg har jo aldri hatt troen p det 'lese seg frisk', men boka er bra. Virkelig bra. S nr nervene har okkupert hele Mariannemor, hva enn s vre av katastrofetankereller vrangforestillinger, s skal jegn komme med siste skrik hva angr minemotpoler.



Det funker for meg! Har noen av dere arbeidet medtyper selvhjelpsbker? I neste innleggskal jeg ha funnet ut hva denne boka heter. Det har jeghelt glemt sprre om. Og ja, s burde jeg nok ha kilder henvise til. Det kommer. Shame on me!

Du kan f leve

Du kan vinne!
Du kan f leve,
la hele deg
f sveve

Bli lftet opp
slik som
vinger kan fly,

la din helhet
f lyse
slik mnen
gjr ny

i hver eneste stund,
finn flelsens
bunn

la den fylle
seg stor,

la den vonde av alle
bli gjest
ved ditt bord

La drmmene knuses,
la sorgen f svi,

slipp lengselen
frem,
la smerten
f bli

Se verden er heftig,
se godt p deg selv

du kan f leve
og sveve,

men du m nske
det selv



Ved nye klipper

tilnharfarvel
ikkebetydd
foralltidog
evigblive


mennrderesyne
girmeg
glimtavavstand


nskerjegmine
lukket
ogminedrmmer
dde


fordijegnsker
holdefast
vednyeklipper


somvedyne
ikke
viseravstand



ogvedfarvel
ikke
pnerfornsker
om
ddedrmmer


Rsk d sjl i nakkskinne'

Jeg har en del restriksjoner nr det kommer til blogging, det vil si - for det frste at jeg ikke skal blogge nr jeg er pvirket av stimulerende midler som for eksempel alkohol eller medisiner. For det andre nr jeg er i overkant nedstemt, og for det tredje det omvendte.. for det fjerde.. og s videre.. Misforst meg ikke, vr s snill! Jeg skal ikke uttale meg s veldig mye om psykofarmaka, heller ei om mitt medisinforbruk. Det jeg forsker si er at jeg rett og slett ikke vil pvirke andres forhold til psykofarmaka, og dermed angre som en idiot p det jeg har skrevet. Enough said. I kveld er jeg i snn passe god form. Jeg er p jobb om dagene, og det gir meg noe god samvittighet. Jeg gjr noe av de elementre behov mennesker har; spiser, sover og arbeider. Rydder forresten ikke kken for tiden. Det er mildt sagt veldig rotete her. Jeg velger tro at jeg gjr en god innsats p jobb, men s kommer jeg hjem og ser oppvasken.. klrne som ligger rundt omkring.. upnet post.. Fysj! Slik skal det jo ikke vre. Viljestyrken, alts! Jeg fr tenne et lys for tapet av den..

S hva skjer? Og hva er viktig for meg akkurat n. Jo - jeg m p mange mter f mobilisert energi og overskudd til det orke gjre noe annet enn gjemme meg under dyna (som foresten har gjort sin luneplikt n). Jeg m fortsette opprettholde kontakten med venner og familie. Fortsette interessere meg om hva som skjer omkring meg, fordi innerst inne s gjr jegdet, tross all fandenskapen, og min selvsentrerte mkkadritt av synessyndpmegselvsyndrom. Jeg nsker se det vakre med det steindaue lvet som begynnet og falle ned.. lese en bok uten hive den ifra meg etter tredje side.. se meningen med ta seg en joggetur, eller noen minutter p elipsemaskinen min.. Og ogs innerst inne her har jeg begynt pne glggene. Magen brer preg av alle utepilsene i sommer.. jeg blir sliten av g den lille oppoverbakken fra jobben... Ja, ja - fra det ene til det andre, Marianne, rsk d sjl i nakkskinne' slutt vr redd din egen skygge! Ja, en som str meg nr har ikke blad om munnen, og jeg tler det. Yeah, cheer up!

Skriver og deler dette innlegget som en note to self, og skjemmes ikke over det. Og ja, det ble nok litt selvsentrert, det var ikke meningen, snn egentlig.. Har forresten litt angst for facebook for tiden ogs,men wtf; det er ikke farlig vise sine medmennesker at man eksisterer, og ikke er perfekt og fullkommen.

Finn roen!

Jeg fikk kopi av tre sider fra ei bok behandleren min har. Jeg har aldri hatt trua p det lese seg bedre, men dette var faktisk noe som sank litt inn et sted. Skal fortelle mer om denne boken, og strategiene her nr jeg har jobbet litt mere med den, og kan vise til kildene. Men det er noen f ord jeg synes jegkan dele med dere, noe som selvsagt kun errelevant for de med tankeforstyrrelser og generell uro e.l..

  • Oppsk et et trygt sted i tankene dine, der du har gode minner
  • Eller oppsk et fantasisted, der du kan ha det godt
  • Si hyt til deg selv at "Det er trygt n" "Det vonde er over" "Jeg/vi har overlevd!"

Som sagt er dette gode rd fra ei bok, som jeg ser frem til jobbe videre med. Mitt forrige innlegg var forferdelig srgelig, og slettes ikke noe jeg liker ha p bloggen min, men dog lar jeg vre slette det, fordi; sagt er sagt! Jeg overlevde ogs denne nedturen, som det s riktig kalles, for ja - jeg har plagdes litt med meg selv den siste tiden. Ser p en mte mnstrene i det n som rene gr, (har vrt 28 r ien halv time n, btw) det atjeg fr depresjon ved overgangene til hver rstid. Men nr rstidene frst setter inn, dasetter jeg ogs inn"sttet", og hiver meg p blgen med tente lys, varmmelk med honning, ei god lydbok... og n, noe nytt p behandlingsfronten.



God hst!





Og ingen har vrt vonde mot deg...

...alle har vrt snille
Du har havna her p egenhnd,
helt uten assistanse
Du har lpt din egen maraton
p sprit og dop og piller
Du behersker ikke lenger
din arrogante eleganse

Ja, alle har vrt snille. Og jegkan ikke f takket nok for all densttte jeg har i livet mitt.Men jeg har gjort noen valgi livet som ikke har vrt s gode. Det kan jeg kun takke meg selv for.

Det kan fort bli veldig langt g
nr du ikke har no' ml
Og det kan lett bli jvla hardt
tigge nr du ikke har trua p

at alle ting skal ordne seg
det er et lys i enden
hvis du finner ut hvor bryter'n er
og ssen du skrur'n p
For folk er lei av deg, og dine velkjente metoder
driter langt i dem, du er nok gjennomskua n

Det krever sin kvinne leveseg gjennom dagene. Orker ikke skrive at "ja, ja, det blir nok bedre, hoi hoi, jeg har trua". Sannheten er - uansett hva jeg skriver - at livet gr videre s lenge jeg orker g videre, om ikke -har jeg mistet min mulighet.

Ingen har skylda, ikke engang fylla
Det er ingen du kan klandre, ingen du kan banke
Gitt bort alt du eier, plma dine venner
mista den du elsker, hvor skal du ta veien n?

Og Jokke, kjre, Jokke... Takk for at du bedre enn noen psykolog i verden kunne beskrive hva som foregr med meg, og meds veldig mange andre!



Back on track!

Snart back on track. Kom hjem til Trondheim i gr kveld, etter en uendelig lang reise med fire flybytter. Melkeruten som det kalles.Det kjennes godt komme tilbake, og jeg gleder meg til begynne p jobb igjen. Mtte faktisk stikke en tur innom jobben i dag barefor hilse p! Jeg har hatt det fint i Finnmark, ja, men som jeg skrev i forrige innlegg, s er jeg et rutinemenneske, og Trondheim er "min by". Skal forske nyte siste rest av sommeren n, og g hsten i mte med minner om alt jeg har mestret de siste mnedene. Og det er en god del. Legger ut noen f bilder nordfra. Take a look!


Lille Miss Sofie, med vard i bakgrunnen



Noen vann.. som det muligens kan vre fisk i.. vet ikke..



Havna i Vard.



Hytta vr. Varangerfjorden litt lenger ned.


Mikroskopisk bygd, Komagvr. De fleste p farsiden min er har bodd der,

eller i andre bygder ikke langt unna.


Markus forsker hvile noen sekunder p fanget..


...




June og Lone. Vi beskte en venninnes saueflokk en dag. Takk, Eva Lisa <3



Meg og to andre sauer!





P ferie, alts.

Ei uke av ferien min i Vard er oversttt, og ei har jeg igjen. Jeg har det fint, og dagene er lange og lyse selv n som solen har snudd, og vi gr mrkere tider i mte.Jeg forsker fylle disse dagene med sunne aktiviteter. Tilbringer selvsagt mestparten av tiden med familie - ikke minst ungene. Vret har utrolig nok vrt upklagelig, og store og sm nyter godt av det. Dermed - ikke s veldig mye klage over fra meg i denne omgang. Forresten, hvem vil ha multekrem nr jeg kommer til Trondheim? Har klart drasset skrotten ut i myra og plukket hele to liter, s hyl ut! Skal tilbringe de resterende dagene av ferien p hytta vr, som ligger ved Varangerfjorden. S da blir det nok litt mer brplukking, og litt fiske hvis tlmodigheten er tilstede. Skal ta noen bilder mens jeg er der, fordet er virkelig vakkert der, og de skal publiseres! Hper alle mine folk i nord og sr har det fint og flott, og at sommeren mtte lenge leve. Nr det er sagt, s mjeg innrmme at jeg gleder meg til hverdagen igjen, ift at jeg er er litt velinngrodd i rutinene mine i Trondheim, men for all del, jeg har det som sagt fint her, og selv om jeg ikkebrer pnerver av stl hvor enn jeg gr, s er jeg tilfreds ogrelativt fornyd akkurat n. Bank i bordet...


Vel, her er alts ya mi i bakgrunnen, og Lone mi, s skjnn og fin som sommerdagen selv!



Trist av deg og din vr.




vigikkinniskogen,
duelskeralt
somerder


osstosideomside
istillhet
ogro,

og


slikblomstenvedstien
mitthat
mtte
gro


dinferdinntilfreden,
fornydeblikk,
raskeskritt


saltetvelkjentesr,
dramaistillhet,
tristavdeg
ogdin
vr


innvendiggrt,
bitterhet,
vt


vtavsolskinnogglede,
vtavtrke
ogsavn


vt,barevt

ismertensvidunder,
isykdommens
navn


vigikkutavskogen
duelskeralt
somerder

veit itj ni!

En gang, et sted mtte jeg en kvinne i femtirene. Det vil si, fr jeg kom i direkte prat med henne hadde jeg overhrt ymse av hennes samtaler og uttalelser til vre felles bekjente. En faktor som gjenspeilet seg i hennes uttalelser var at hun mente hun ikke hadde begrep om noe. Ingenting. Sjelden kan noen f overhrteytringer som " veit itj ni" og" begripe ingenting" gjre seg s forstelige for en utenforstende. Dette kan nrmest defineres som en ideologi, og en slags holdning til tilvrelsen. Hva vi fatter, og ikke fatter kan nok vre angstfremkallende, og for min del blir jeg livredd jo mer jeg fatter. God innsikt i egen psyke kan for eksempel skape trbbel, i den grad man ser hvor jvlig tingenes tilstand virkelig er. Et annet vesentlig eksempel kan jo vre universet. Hva forstr jeg av det? Hva forstr denne kvinnen i femtirene av det? Hvor mye burde vi forst? Vel, jeg har sett stjernehimmelen. Den er svart med masse slags lysprikker, og stort sett kan jeg lykkeligla vre forst noe srlig merav den. Men, dven gjr det megredd nr jeg frst begynner forst meg p den! Jeg er ingen filosof, og takk for det! Jeg er nok mer mennesket som lever inni et klovnekostyme, en som svinser og svanser omkring i manesjen, omringetav byrkrati og storpolitikk, og intet annen misjon har enn falle p rumpa i slepytten, og forfjamset kl seg p hodet og lure p hva som gikk galt. Denne "ideologien", det erkjennemed seg selv at en ikke har godt av forst, og grafse ved all verdens sprsml og begreper, er noe jeg forsker leve etter. Nr jeg etterhvert kom i prat med denne intetanende kvinnen, s forstod jeg p henne at hun slettes ikke bar p noen angst av hy grad. Jeg lurer dogp om hun har det godt. Jeg har det iallfall godt i de stundene jeg sluntrer unna alt det alvorlige, det vre seg hva som helst. S la meg vre en klovn til glede for meg selv og andre, en skapning som ikke orker bruke livet til lure p hvorfor jeg sklir p bananskall etter bananskall etter bananskall!

Det er lenge siden jeg har blogget n, foresten. Jobben tar mye energi, noe som jeg ser p som positivt. Jeg bruker mye tid til venner, og dessuten har jeg hatt besk av familien min nordfra. Jeg fikk et speilreflekskamera hos moren min, s snarter jeg i gang med littseris fotografering, og s videre og videre. Ingenting er fryd og gammen, men jeg holder koken, og tler fortsattlitt motgang.

God sommer!



Tjernet

TJERNET

Om jeg var tjernet,

og du solen,

hvem andre enn deg

kan da f meg til

skinne?

Om du var tjernet,

og jeg solen,

ville du da hellervrt

skyene som skiller

oss?



Hvem vil du vre?

Solen?

Tjernet?

Skyene?

Du behver ikke velge,

behag

vil vre med meg,

alltid

for n er jeg en lykkemynt

p bunnen av tjernet,

og du kan f meg til skinne,

du kan vre alt

omkring meg,



og jeg kan se deg

komme tilbake,

alltid



"Kom p besk til meg!"

Som sagt, s har jeg gode dager. Jeg nyterden tiden jeg har med familie og venner for tiden. Str p minimumsdose nr det gjelder angstdempende medisiner. Det lille rusket som ligger i dosetten er akkurat nok til gi meg en lettere start p dagen. Det blir selvsagt en del alenetid, siden jeg bor for meg selv, og ikke alltid er i det sosiale hjrnet. Men den tiden er ikke s sinnsykt preget av angst lenger. I tillegg til at jeg har en hndfull gode venner og en god sster her, s har jeg et godt sttteapparat rundt meg. Jeg har lege, psykolog og sosionom - en god og salig blanding med hjelp f til hva enn det mtte vre. Nr det er sagt, s vil jeg ogs psta at jeg er ei selvstendig dame som vet av ta vare p meg selv, iallfal nr jeg ser meg selv i dag, enn for bare et r siden. Jeg har vrt mye innlagt, for s bli utskrevet, for s bli drlig igjenraskt, og s inn igjen.. Vet at mange av dere som leser vethvordan det der funker. N skal det bli lenge til neste gang. Jeg begynner jobbe p tirsdag. Det er sommer, og forhpentligvis skal jeg reise litt bde sr og nord nr jeg fr ferie. Jeg banker litt i bordet iblant nr jeg fr denne euforiske flelsen av at alt er s fantastisk n. Ikke at det er en slags selvoppfyllende profeti at jeg m bli drlig igjen, men fordi vi vet alle sammen at tunge stunder vil komme. I gr ettermiddag - jeg satt hjemme og hadde Byffy ved siden av meg p sofaen, tankene om alt det positive som skjer i livet mitt for tiden, alt.. Tanker om hva menneskene rundt meg forventer av meg n.. Hva om jeg mislykkes i jobben? Hva om jeg blir s drlig at jeg ikke makter reise nordover til familien min i sommer? Hva om..?? Uroen inntok meg gradvis, og siden det er ei stund siden siste angstanfall fikk jeg rett og slett angst for angsten. Hva jeg gjorde - "Kom p besk til meg!"Og hun kom. Min gode venninne, Luri. Greia var ikke at jeg skulle fore henne med mine sorger, neida, vi tok oss en l hver og dro p by'n. Vel, det er ikke s mye folk p metro p fredager, men fasan hvor godt det var ta noen drinker og bare la det bli litt susete i hodet. Og Luri er en av mine aller beste, s TAKK, kjre deg for at du er du og at du tolererer at jeg er den jeg er. Det er slettes ikke alle som holder ut med meg, og nr jeg ikke holder ut med meg selv er det alltids en eller annen som kan gi meg bekreftelse p at jeg er den jeg er, og jeg duger.



Jeg burde prve dette oftere! Se, s slrete, fornyd etblikk!

Juneblogg

Til sammen er vi fem ssken. Tre av oss bor i Trondheim. Hva skulle jeg gjort her i denne byen uten dem? Lite. Min sster, June, min beste venn bor et steinkast unna meg. Aner ikke hvor mange ganger jeg har tatt bussen opp til henne nr angstanfallene ingen ende vil ta. Hun har en flott samboer, og to nydelige barn. Det er sikkert ikke alltid lett for henne se meg nr jeg er nervevrak, men hun vet godt av sin evne til distansere seg - nettopp fordi hun vet at jeg kan takle "my shit" vel s bra p egenhnd. Hehe, samboeren hennes evner like s godt ta angsten min med en klype salt.. Det er jo han som pleier si at jeg har tendenser til benytte strutsemetoden - stikke hodet ned i jorda, for s hpe p at alt er s mye bedre nr jeg reiser meg igjen. Det er et moment som tenner en gnist i meg, at dette skal jeg faen meg fikse uansett hvor hy hvilepulsen er. Ja, min sster, June - hun er sykepleier, en riktig s kunnskapsrik dame nr det kommer til det somatiske. Har jeg litt ditt her og litt datt der, s fikser hun det, og min paranoia svinner litt. Hun er en vakker dame. Hun liker sikkert ikke s veldig godt dette innlegget, men jeg har et behov for vise henne (og alle andre, for s vidt) hvor mye hun betyr for meg. June er ei god mor for sine to sm jenter. Hun pleier minne dem p "tante Janne" om det gr litt tid mellom hvert besk der oppe. Jeg er priviligert ved ha dem s nre.

S, kjre June,

Jeg'er'gla'i'ri!

Takk, kjre verden!


Dagene er gode. Jeg er flink og str p. Det skjer noe spennende i livet mitt. Mye nytt, noe se frem til. Jeg har det bedre enn p lenge, og det merker folk rundt meg ogs. Tross angsten, s klatrer jeg over drstokken hver dag, uten angre et sekund over det. Mtte bare dette vedvare, slik at dette blirmin sommer. Forresten, fra neste uke er jeg i jobb igjen! Har mistet tellingen n over hvor mange r det har gtt med sykdom og behandling og en tilstand som viser at jeg ikke var i stand til arbeidslivet. Hurra! Jeg gleder meg. Takk, kjre verden for alle nye muligheter du gir meg!

Kom i form til sommeren for kun kroner femhundre!

Forrige innlegg om strutsemetoder og forandringer orker jeg ikke g s mye inn p. Muligens har jeg de siste dagene mestret et eller annet p en bedre mte enn jeg vanligvispleier. Ikke lett si. Fra det ene til det andre - vret er lettskyet pent, med temperaturer p opp mot 28 grader. Jeg trosser anmodningene fratre avpakningsvedleggenetil medikamentene jeg benytter daglig. Jeg soler meg. Ligger hele ettermiddagen p den lille verandaen min og hper p litt sommerlig gld. Men vet liksom ikke.. blir hverken rd eller brun. Ikke bare litt solbrent engang. Det er jvla urettferdig. Ikke det at jeg er en dame som aller ndvendigst m bli brun og stram i fisken til bikinisesongen, neida.. eller, joda.. litt. Jeg har nevnt den der bermmelige elipsemaskinen min..

Kaninen jeg har passet noen uker n, Buffy, hun bruker den mer enn meg. Str p den ene pedalen og bommelommer littfra seg fr hun ogs ser hele oppfinnelsen noe.. ja, uinteressant og kjedelig. Jeg var euforisk da jeg endelig fikk den i hus. Hadde lett lenge etter en billig en, og fant den p facebook til kroner femhundre. Svogeren min som fikk hentet den sammen med meg sa at det virket p han som om alle brikkene i livet mitt falt p plass! Og ja, det fltes snn. N skal det strammes opp. Ikke ndvendigvis slankes. Jeg har ei sunn vekt n, men jojoslankinga har tatt med seg en del muskulatur ilpet av rene. Planen var drive litt styrketrening etter frtifem minutter med puls og pes. Funket ved ca en anledning. N driter jeg i hele maskinen, men kommer ikke til kvitte meg med den. Den fr st der som et synlig bevis p at jeg iallefall forskte. Og nr det gjelder det komme seg i form til sommeren, s har jeg ingen jeg trenger imponere med sprettrompe og alt det der.. Jeg begynner bli litt voksen n, og syn p egen kropp har jeg heldigvis ftt et avslappet forhold til (bank i bordet).

Jeg er som jeg er. Kunne sikkert vrt bedre. Og dere, sjekk den shortsen, lagd selv av ei gammel bukse som nesten havnet i spla. Den blir nok brukt litt fremover. Og toppen, det var noen som sa jeg hadde fine p.. glem det. Ikke s nye hva andre synes er fint ved meg i den toppen. Hurra for mte sommeren med den kropp man mter alle rstider med!



Don't wish me luck, all I have to do is.. just to do it.

Det er p tide at jeg gjr noen forandringer i livet mitt. Jeg har brukt strutsemetoden i s mange r n, stukket hodet ned i jorda og hpet p atet eller annet har ordnet seg i det jeg kommer kommer opp igjen.Men uansett hvor mye jeg graver meg ned, uansett hvor lite jeg gjr av meg selv, kan jeg ikke gjemme meg unna angsten. Den blir av strre omfang nr jeg tar en titt p tilvrelsen igjen.Jeg lar vre sjekke postkassa nr jeg egentlig vet at det er kommet regninger. Jeg sjekker ikke dataforbruket p mobilen min, bare venter og hper p at regninga er av samme belp som sist. Dette er bare bagateller i forhold til alt det andre jeg sluntrer unna. Begivenheter. Venner. Folk.konomisk sett s ordner det seg for lille Marianne, alltid. Jeg naver s det suser etter. Det holder ikke i lengden, nei, fikk sosialen til betale husleia mi for mai mned. I dag tok jeg overaskendeet stort steg og gikk ned til banken og opprettet entil konto, som praktisk talt skal vre en regningskonto.. huff, nok om konomien. Spyr. Jeg traff ei venninne etter bankvisitten,ogruslet litt rundt i byen men henne. Visst var det hyggelig. ja. Hun fulgte meg til og med hjem, og vi pratet om hyggelige ting.S kom jeg inn dra. I skrivende stund kan jeg ikke huske hva jeg tenkte eller flte akkuratda, men jegerindrer at jeg hadde noen grusomme minutter. Jeg kjente heten i leiligheta. Solen som stekte inn gjennom ruta gjorde meg sikkert bde svimmel og deprimert. Jeg s at det var over tjue grader ute, lukket opp det meste av vinduer og gikk og la meg under dyna. Hatet meg selv. Men - er dagen i dag en dag der man skal hate seg selv? Jeg sitter her n, etter ha sovet i nesten to timer, og har angst som f.. Jeg har ingen beroligende medisiner og ta. Jeg syns jeg er en stortulling som ikke jogger meg en tur langs elva, som jeg pleide fr nr "det sto p". Jeg har til og med en elipsemaskin (som str og gir meg drlig samvittighet). S sitter jeg her og tror at jeg har all verdens unnskyldninger for .. ja, bare sitte her. Jeg blir ikke ei krone rikere. Jeg blir ikke sunnere. Jeg blir ikke mindre redd. Nr jeg ser ut fra her jeg sitter, ser jeg mennesker i sommerklr, unger som spiser is, kjrestepar som kliner.. ja, name it. Jeg er sluttet sammenligne meg selv med dem. Jeg har meg selv, og thats it. Og - jeg kan gjre noe med meg selv. Drite i hvor fattig jeg er, penger er sikkert ikke veien til lykke. Jeg kan gjre noen forsk p g meg turer alene slev om drstokkenligger der og truermed revolver. Jeg kan pne glggene og se litt p andre mennesker, se at det er ikke noe ekstraordinrt synd p meg. Everybody got their shit to deal with. Det er egentlig ikke noe galt med meg - det er jeg selv som gjr meg gal. Og jeg har ingen grunn til hate meg selv. Jeg er et klokt, intellektuelt og oppegende menneske som har alle muligheter til klare meg her i livet, men det er ikke sikkert jeg alltid kan f velge fra verste hylle(noe i den duren).I noen dager n skal jeg forske leve litt utenfor meg selv. Skru p lyset og se hva som errundt meg. Hva sommuligens alltid har vrt der..Mter jeg vegger, eller gulv eller tak, s har jegiallefall vrt tff i trynet og innvilget en avtale med meg selv, og kun meg selv, om forandringer.Hva har jeg tape?

Ja, jeg er trtt og lei av alt, men jeg lever da, for faen..

Don't wish me luck, all I have to do is.. just todo it.

Farger for oss



Du er som skygge,
jeg er som lys

og nr vi mtes
ser du mrket
i meg,

og jeg lyset
i deg

og alt av alt
blir til
farger

som ikke visker
det sorthvite
bort


Kan noen tolke dette for meg?

*hjerte*


Happy bunny in the morning!

Jeg er blitt tante til ei lita jente med navn Buffy. Jeg forguder alle mine tantebarn, men denne niesa har bodd hos meg ei stund n. Hun er den frste jeg vier min oppmerksomhet til hver morgen. Skal ha hy og mat og friskt vann, for s og slippes ut av buret for sosial stimulans - med meg! Det som trekker fram et srdeles kresent smilebnd hos meg s tidlig, er nr hun har vrt ute noen minutter - kommer opp p sofaen og lager show for meg. De frste dagene jeg hadde henne her skvatt jeg litt nr hun satte igang, ringte og spurte om det var vanlig adferd! Jada, det betyr at hun trives og finner tilvrelsen spennende og trygg. Deler dagens show med dere, og den lille bommelommen p slutten er jo bare sjarmerende. M nevne at matmor pleier ha bleie p henne, men jeg mestrer ikke f den p henne da hun vrir og vrenger seg unna. Men stort sett s har hun ikke problemer med bleia, og det er jo flott for oss barnlse at vi kan g p butikken og rske med oss bleier og fle oss som stolte og hektiske mdre. Huff.. n har Buffy vekket diverse nsker her, de grunnleggende ndvendigheter for videre eksistens av vr sivilisasjon..


video:dscn2282

Sola skinner, og jeg er s gla'!

Pinsa er vel kanskje min favoritthytid.. Vret i Trondheim har vrt ufordragelig pent, med temperaturer langt over tjue grader. Jeg har faktisk vrt veldig sosial! Orker ikke ramse opp i vilden sky hva jeg har drevet med, men har hatt noen gode opplevelser iallefall. Depresjonen har lettet litt den siste uka.. (selvflgelig noen riktig s jvlige sorgangrep til tider) Det jvligste med det fine vret er at jeg ikke kan g i fine kjoler og topper, fordi jeg plages snn med kviser p ryggen. S gr jeg p antibiotika og sterke kremer forfandenskapen -s skal egentlig ikke sitte s mye i sola p grunn av det..huff er det ikke det ene s er det det andre..og tredje..og ikke minst det fjerde. Men i dag sitter jeg p den lille verandaen min og forsker kose meg litt. Naboene griller og drikker pils. Jeg drikker kaffe og snuser.. Dagen er snill med meg egentlig. Men har ikke nerver til g noe srlig lengre enn en meter forbi ytterdra. Hrer p P3. God musikk og ingen balader om tapt kjrlighet, sanger som bryter meg fullstendig ned. Alltid. S er jeg en del av samfunnet, det er nrk nyheter der hver time. Sr-Korea (eller var det nord) har skutt av grde noen raketter. Vet ikke hvor. Men det er ille, fr littangst. I skrivende stund hrer jeg fire-fem hye smell her ute. Hvorfor?? Hvis det er bomber av noe slag s er det grusomme greier. Skal g ut p trappa og lytte etter sirener. Forresten, fikk hyggelig besk fra stmarka i dag, og hun hadde med seg piller. Jeg er poliklinisk pasient der, og setter pris p at de kommer hjem til meg en gang iblant. De er gode, og jeg fr mye skryt for innsatsen jeg gjr for holde koken gende p disse "glad-dagene" Hun sa at heldigvis er neste hytid julen. Takk, kjre kristendom. Angende det, tro. Jeg er en hper, ber til en eller annen nesten hver dag, og finner det litt givende. Jeg stikker innom Vr Frues Kirke av og til (ikke bare for gratis kaffe) og tenner lys. Jeg skriver i bnneboka som ligger der, kanskje litt for personlige greier.. litt ukritisk til.. ja, hva jeg deler, liksom. Whatever. Vel, jeg er begynt blogge, sprs hvor lenge, men det gir meg noe. Litt spenning. Litt tidsfordriv. Takk til alle som leser og kommenterer!



Rar sittestilling, men samtidig ikke s rar i det hele tatt. Nyt dagene,

kjre venner. Trenger dere noen til muntre dere opp. ta kontakt,

jeg er en god hobbypsykolog.

17.05.2013

Jeg overlevde dagen! Ingen katastrofer har skjedd, jeg har med nd og neppe besttt minimumskravene mine for rets nasjonaldag.Sier meg fornyd med egen innsats, og hpersamtidig inderligat verken ddt eller levende som i dag har omringet meghar latt seg ergre av mitt vesen. Takk, kjre omgivelser, alt i fra Berg og Singsaker Skolekorps av 1952 som fikk meg opp tidsnok, til sstrene mine with company, og folk og rvere p stmarka som ga meg bde mat og ndvendig helsehjelp litt senere p dagen. Til sist, hper mine likesinnede venner kan fle den samme lettelse som jeg fler n. Til aller sist, jeg hper (nesten) hele universet og dets atomer og levende celler har hatt en fin dag.


Jammen fikk jeg sodd!


Jeg er ikke en nervs tante.

En ting er detat jeg vier livet mitt til sitte inne drikke kaffe og tar mine foreskrevne medisiner, en annen ting er det at jeg tross alt vet at det finnes en verden for meg der ute. Naboene over gata tror kanskje jeg har det veldig komfortabelt nr de ser meg sitte i sofakroken i det de trekker ned rullegardina for natta, og i det de ser meg sitte i samme stilling nr de trekker den opp igjen p morningen. Det er ikke komfortabelt! Det er tragisk! Vel, disse naboene legger kanskje ikke merke til meg i det hele tatt.. Men jeg ser dem! Klart jeg legger merke til hver minste lille menneskelige bevegelse her jeg sitter (s lenge jeg ikke er forsteinet i en wikipedia-artikkel om symptomer p fotsopp, eller lignende.. ).Muligens behver jeg ikke g ut ytterdra. Jeg fr alltids noen til handle mat for meg. Jeg kan f hjemmesykepleie til komme med medisiner til meg. Jeg kan sitte her og tillate meg selv bli komplett forfjamset fra pannelappen og ned til fotsoppen! Og det har jeg blitt. Men i dag mtte jeg ut. Ut treffe barn, og det er faktisk talt noe av det mest nervepirrende jeg vet av. Jeg fr vondt av det.


That's why! Balansere litt her, og klatre litt der, liksom..





Tante skal passe p deg,liksom..



Sett deg fast ned i der, liksom..



Hjeeelp! Hvordan skal du komme deg opp derfra, liksom?

Utmattet etter ca en femten minutter utendrs med smfolk vender nervevraket tilbake til mer naturlig habitat..


..og billig-kaffen og medisinene smaker nok like jvlig som alltid.





Hvorfor Sorglaus?

Hei, og velkommen! Bloggen vil etterhvert fylles med diktene mine (elendighet, dyp smerte og sorg, sklart). S har det seg slik at jeg ikke er helt frisk i hodet - er er forbanna drittkjerring som syter og klager om hvor flt jeg har det, so be prepared. Men jeg tror p folka rundt meg, de som sier at jeg er veldig "galgenhumorisert". Hper DET kan synliggjres oppi all elendighet.. Skriver mye, har delt lite. S det blir spennende se om jeg i det hele tatt fr noe feedback her inne. (*Hpe*) Sorglaus.. Tja, jeg ervel egentlig nr jeg tenkermeglitt om,fullpakket av sorger i alle varianter, det vre seg kjrleiken.. lengselen.. hplsheten. Eh.. Ja, men jeg ser den jvla ironien i det da:ja, Marianne fr seg aldri kjreste, er det snn det skal vre? Greit. Marianne forelsker seg stadig i feil person.. huff, jaja, da kan hun gledelig ha kjrlighetssorg i noen r over det! Fordi det er nettoppsnn det skal vre for Marianne her i livet (hah..livet som jeg ikke en gang har bedt om). Singellivet er jo greit i den forstand, jeg kveles fort nr jeg fr et menneske(kvinnne som mann)fornre.. selv om jeg liker nrhet. Det funker bare ikke i lengre drag (sukk). Jeg sitter n mye alene i kken min p 40 kvadrat, kan vre ensomt, skal jeg innrmme. Men skrivinga gir meg mye. Ofte blir det bare vrre! Vel, vel. Skal ikke inponere noen over hvilken kul drittkjerring jeg er, heller fortelle om nettopp det kune leve med sorg. Kanskje (Hper) noe av det jeg skriver kan vre til jvla god hjelp for noen. Eller litt.

Og ja, denne mnedens festdager er jo bare deilige saker, eller hva? N skal vi alle sammen fryde oss i lette vrklr og vise vakker velstelt hud. Og jeg som ikke sover om nettene brukte natten til finne riktig 17-mai antrekk:


Sikkert for mye hud..



Sikkert for mye hud..



Denne blir det nok! Eneste som dekker kviseryggen min..



Har for sm pupper til denne..



Eller, kanskje denne? Den dekker kviseryggen enda mer!



Dette er s jvla stygt. Ingen sjarm ved antrekket i det hele tatt..

Festdagen syttende mai trenger faktisk ikke bli likes jvlig som alle andre dager. Jeg er patriot av vrt land. Grter nr det smeller fra festningen, for eksempel. Om jeg bare kommer meg opp av sengen til riktig tid er en stor del av jobben gjort. S m jeg ta min tilmlte pille med meg i veska og bruke den presis rettfr jeg ser dden i hvityet. Dagen skal markeres sammen med de jeg har av familiemedlemmer her i byen. De er gode. Det blir ukens, kanskje mnedens sosiale begivenhet for meg. Ok. Ingen som ikke kjenner meg har vel ikke ftt et intrykk av hva slags kjrring jeg er. Men det er ikke rart, fordi de som kjenner meg har sikkert samme problem. Yeah!

Velkommen til min blogg!

Dette er den frste posten p min nye blogg ;)

Les mer i arkivet Juni 2014 April 2014 Januar 2014
Marianne

Marianne

28, Trondheim

Hei! Velkommen til bloggen! Skriver usammenhengende om livet p godt, og jvla vondt. Kanskje du finner noe du kan like, muligens ikke - uansett forsker jeg skrive ned motiverende ord for meg selv, og har troen p "the power in the written word" Legger litt sjel i alt jeg skriver, og alle bilder er tatt av meg. Lurer du p noe som ikke egner seg i kommentarfeltet kan du kontakte meg p mail: Marianne_hal@yahoo.no

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits